Hvordan jeg fotograferer | Levende musikk

Takt og tone Selv om jeg er der for å få bildene jeg trenger, må jeg ta hensyn til andre. Først og fremst selve artistene. Når du fotograferer bak kulissene, må du vite når du skal stoppe. Det er greit å ta et par bilder av at vokalisten velger ut antrekk for kvelden, men det er ikke ok å bare stå der i fem minutter og sirkle rundt dem som en bie

Så er det publikum. Ved å blokkere utsikten deres, reduserer du opplevelsen til noen som har betalt for å være der. Du må opptre respektfullt og alltid prøve å spørre først. Hvis jeg er i ferd med å stå i veien for noen, snur jeg meg alltid, unnskylder meg og sier «takk». Du kommer langt med litt høflighet.

Når det gjelder andre fotografer, hvis jeg er med på hele turneen, går jeg ikke til fotoområdet under de første tre sangene, Pressefotografer har bare disse tre sangene til å få de beste mulige bildene, så det er ikke rettferdig at jeg opptar plass da. Jeg prøver i stedet å bruke disse tre sangene som en kreativ mulighet til å finne en unik plassering i lokalet. Ta det perfekte bildet Så, hva er det bildet som jeg virkelig blir entusiastisk over? Det er i bunn og grunn et bilde som får frem energien på konserten. Jeg ser alltid etter måter å vise energien i rommet på. Det kan ofte bety å ta bilder av publikum, for uten publikum kan jo bildet bare være tatt under prøvene. Det finnes ingen regler for dette, det handler om å se gjennom søkeren og bare vite at det føles riktig. Dette blir et instinkt jo mer du gjør det.

Kameraer og objektiver – hvilke man bruker og når

Jeg har alltid to kameraer hengende rundt halsen, Sony α7R III og α7S II. Jeg tar mange av bildene på α7R III. Sensoren på 42,2 megapiksler gir meg detaljerte bilder, og det er veldig bra under dårlige lysforhold. Når lyset er veldig svakt, bruker jeg imidlertid α7S II-kameraet. Det har lavere oppløsningssensor, men jeg kan fotografere ved høy sensitivitet uten å få med masse bildestøy.

I tillegg til disse bruker han fire objektiver - 24–70 mm f/2,8 GM-objektivet, som vanligvis monteres på én av to kameraer, og da vil jeg ha 85 mm f/1,4 GM-objektivet eller 70–200 mm f/2,8 GM-objektivet på det andre. Med i bagen har jeg 12–24 mm f/4 G-objektivet for supervidvinkelbilder. Disse objektivene dekker alt jeg trenger for å fotografere en spilleopptreden.

Hvis jeg skulle hatt fotografert én enkelt konsert, og ikke en turné, ville jeg ha foretrukket å ha 24–70 mm f/2,8 GM-objektivet montert på kameraet. Jeg kan fotografere hele natten med bare det objektivet. Men når jeg fotograferer en turné og allerede har bilder fra flere netter, bruker jeg iblant bare 85 mm f/1,4-objektivet. Det kan være interessant å begrense seg til bare ett enkelt objektiv når du begynner å fokusere på detaljer og er på jakt etter mer kreative bilder.

85 mm f/1,4 GM-objektivet er flott på et spillested med lite lys. Jeg har nettopp forelsket meg i Eye-AF på α7R III-kameraet, særlig når jeg bruker 85 mm GM-objektivet helt åpent ved f/1,4. Den nye oppdateringen betyr at det hele tiden ser etter øyne, så jeg får alle bildene av en sanger i fokus, og ikke øyevippene eller nesen, eller mikrofonen foran ansiktet deres. Det har endret alt.

Fokusering Jeg bytter mellom å bruke automatisk og manuell fokusering. Bruk av manuell fokus er et kreativt valg. Jeg kan for eksempel ønske at gitarstrengene skal være sylskarpe og ha den lett gjenkjennelige vokalisten uskarpt i bakgrunnen. For å bidra til dette, benytter jeg Focus Peaking-funksjonen, som også hjelper når jeg bruker eldre manuelle objektiver. Jeg stiller også inn en egendefinert knapp for å aktivere og forstørre bildet. Jeg kan se på bildet direkte og kontrollere fokus, noe som er viktig når du har den høye oppløsningen til α7R III. Eksponering Jeg bruker alltid kameraet i fullstendig manuell eksponeringsmodus. Jeg liker å ha kontroll over lukkeren, blenderåpningen og ISO-følsomheten til enhver tid. Hvilken blenderåpning jeg bruker har kommersielle og tekniske hensyn. Hvis jeg for eksempel prøver å ta et bilde til en turnéplakat, må jeg sørge for at alle medlemmene i bandet er i fokus, så jeg tar bildet ved f/5,6 i stedet for f/2,8 eller f/1,4. Når det gjelder lukkerhastighet må du ta hensyn til bevegelsesuskarphet fra bevegelsen til artisten. Den laveste hastigheten jeg er komfortabel med er rundt 1/160. sek hvis jeg ønsker et helt skarpt bilde. Bevegelsesuskarphet kan selvfølgelig være et kunstnerisk valg, og i de tilfellene kan jeg gå mye lavere for å få bevegelsesuskarphet på for eksempel trommer eller strenger.

Så hva er det jeg eksponerer for? Det er forskjellige ting avhengig av bildet, men artistenes ansikt er vanligvis viktig. Både α7R III og α7S II gir meg stort armslag når det gjelder å fremheve skyggedetaljer når jeg redigerer råfilene. Så min hovedregel er å unngå avkuttede høydepunkt. Jeg bruker histogrammet for å sjekke eksponeringen av høydepunkt før jeg tar bildet. Jeg vil mye heller ha mer skygge og ikke gå glipp av høydepunkt, men noen ganger er det ikke til å unngå. Jeg har ikke noe imot at enkelte punkter eller spotlights slukkes, men når du har et stort flatt område, er det absolutt noe jeg vil unngå. Jeg synes det er mye bedre å fremheve skyggene enn å forsøke å trekke høydepunktene tilbake.