Jo eldre jeg blir, jo mer respekt får jeg for fotografi, men jeg har også lært å forstå dets begrensninger. Jeg ønsker fremdeles å fortelle historier gjennom bildene mine, men jeg prøver ikke lenger bare å dokumentere eller tilby bevis på hvordan verden ser ut. Nå vet jeg at sannheten er relativ avhengig av hvem som står bak kamera, og at kameraet også er et godt verktøy for å vise hva livet egentlig handler om. Når vi har sett de samme bildene, de samme historiene, vist så mange ganger i foto, film og på TV, tror jeg at det som fascinerer oss er hvor ulikt vi presenterer dem.

De siste bildene mine tok jeg på en tur til Kenya, til et område som er nesten uberørt av turisme og den moderne vestlige verden. Jeg ville se mennesker som prøver å overleve uten mobiltelefoner og medisin, uten noe som ble oppfunnet de siste 50 årene. Disse bildene fortelle ikke en historie, men de er en samling bilder. Håpet mitt er, som alltid, at ett eller to av bildene vil overraske noen. Et bilde som ikke resonnerer eller får noen til å reflektere er bare en tom ramme.

Bruk av farger

Hvis du ser på bildene mine fra Kenya, ser du at jeg tok bilder av ekte mennesker i ekte situasjoner. Jeg ønsket å skape bilder som reflekterte det øyeblikket jeg opplevde så nøyaktig som mulig. Målet mitt, med brennvidde og farger, er å komme så nær som mulig den opplevelsen. For eksempel synes jeg svart/hvitt-fotografier har en abstrakt kvalitet. De har en utrolig følelsesmessig kraft som, for meg, er mer elegant. Farge, på den andre siden, er ekstremt vanskelig å bruke til å uttrykke seg i de fleste tilfeller, så i stedet pleier mange fotografer å sette sin egen stil på bildene sine for å vekke oppmerksomhet.

Utstyret

For å realisere visjonen min når jeg tar bilder, prøver jeg å gjøre ting så enkelt som mulig. Jeg tar som regel bilder med Sony α7R III og FE 24–70 mm f/2,8 GM-objektivet, en kombinasjon som lar meg fokusere ekstremt raskt og fange øyeblikket jeg vil ha. I arbeidet mitt vil jeg for det meste ta bilder så nær subjektet som mulig. Jeg har faktisk en spesiell prikk på objektivet mitt som markerer cirka 35 mm brennvidde, og jeg tar bilder med den avstanden så mye som mulig.

Når du ser tilbake på fotografiets historie, er det overraskende hvor mange bilder det er som har blitt tatt med kun to brennvidder. Du har 50 mm-brennvidden, som kanskje er den vakreste men som også kan være vanskelig å bruke, og så har du 35 mm. Større brennvidder gir seerne en følelse av å være tilskuere, noe som distanserer dem fra subjektet; de blir til et objekt, en skuespiller på en scene.

Så hvorfor er fotografer så glad i 35 mm og 50 mm? Min mening er at det er fordi de ligger så nær menneskets synsfelt. Med 24 mm eller 28 mm kan det være en veldig kjedelig situasjon foran deg, men når du ser gjennom søkeren, kan du se mer enn det som finnes på overflaten; hjernen ser noe annet enn det den så tidligere med øyene. Med et objektiv på 35 mm eller 50 mm vil et kjedelig motiv fortsatt være kjedelig gjennom søkeren. Så med en fokallengde på 50 mm må du bli fascinert og se noe utrolig for at du skal trykker på lukkerknappen.

Enkelhet er veldig viktig

Jeg tenker alltid grundig gjennom de bildene jeg skal ta, og derfor bruker jeg ikke kontinuerlig fotografering. Jeg synes at vi skal være mer menneskelige i hvordan vi fotograferer, så jeg tar alltid ett bilde om gangen. Hver gang jeg trykker på lukkeren må jeg vite hvorfor. Det må være en grunn. Jeg må være forbløffet eller overrasket.

For meg er det å oppnå det perfekte bildet evnen til å redusere det til de mest grunnleggende elementene som fremdeles har en betydning. Dette står i kontrast med den kommersielle verdenen, hvor bilder blir stilisert, objekter flyttes rundt i rammen, og farger blir manipulert slik at de ikke lenger er realistiske. Jeg ønsker å nå et nivå i bildene mine hvor ingenting kan fjernes, og det gjelder også fargene. Jeg vil at fargene skal være så perfekte og ekte at sinnet mitt hviler og alt sier seg selv. Jeg vil se på et bilde og forstå hva som skjer på et brøkdels sekund.

Når det er sagt, må man for å ta et flott bilde, skape noe som inneholder en hemmelighet, en metafor. Hvis du skaper noe med en hemmelighet så blir det mer verdifullt, og det gjelder også i foto. De beste bildene er de som rører fantasien vår og får oss til å stille spørsmål mens vi søker etter svar. Hvis vi får alt levert på sølvfat og vi aldri trenger å bevege oss, så vil ingenting gi et dypt inntrykk.