Noen sa til meg en gang at «å ta et portrett er 80 % personlighet og 20 % ferdighet.» Det høres kanskje litt drøyt ut, men i virkeligheten har det enormt mye å si hva fotografen som tar bildet gjør.
Så, én ting du kan gjøre for å ta bedre portretter er å aktivt vise interesse for den du tar bilde av og prøve å bli kjent med dem. Ikke bare spør om hvordan helga deres var uten å egentlig bry deg om svaret. Spør dem om hva de jobber med, vennene deres, familien deres. Jeg stiller dem disse spørsmålene og ser på ansiktene og de ulike uttrykkene deres – jeg kan se forskjell på hvordan de smiler når jeg tar opp kameraet og hvordan de smiler når de faktisk er glade.
For å bestemme hvordan jeg skal tilnærme meg portrettet, må jeg plassere det i en kontekst. Det er viktig for meg å vite hvem personen er, og hvorfor de vil ha portrettbilder. Det gir meg allerede detaljer om stilen til portrettet og hva slags belysning jeg skal bruke. Jeg hører ofte folk si at de er bekymret og nervøse fordi de «ikke ser bra ut på bilder», og så forteller de om detaljer ved trekkene dere som de ikke er fornøyde med. Dette gir med mer informasjon om hvordan jeg skal stille inn lyset og hvilken vinkel jeg skal ta bilder fra.
Jeg bruker skjermen på Sony α7R III-en min for å komponere bildene mine. Hvis jeg bruker søkeren har jeg ansiktet mitt trykket opp bak kamera, som skaper en barriere mellom meg og den jeg tar bilde av. Når jeg bruker skjermen kan den jeg tar bilde av se ansiktet mitt mens jeg snakker med dem, så det finnes ikke lenger en vegg mellom meg og personen. De kan se ansiktsuttrykket mitt, som er veldig viktig siden mennesker er programmert til å gjenspeile andre menneskers uttrykk. Det betyr at i stedet for å be noen om å smile, så kan jeg si noe morsomt og smile selv, som de reagerer på. Dette skaper et mer naturlig smil, og det er da jeg trykker på lukkerknappen.
Belysning er nøkkelen i portrettene mine. Personene jeg tar bilde av har fortalt meg om den foretrukne siden deres, og arr og rynker de ikke vil at skal vise. Samtidig er de ofte disse tingene jeg synes virkelig gir dem karakter, og vil vise frem. Ansiktene til mennesker har sin egen historie å fortelle.
Fordi hvert menneske er unikt, har jeg ikke en standard innstilling og lar belysningen være så enkel som mulig. Jeg kan bruke opptil seks forskjellige lys i ett bilde, men noen av favorittportrettene mine er tatt med bare ett lys for å virkelig fokusere på personen sitt ansikt og ingenting annet.
Etter det, handler det alltid om personen jeg tar bildet av. Jeg bruker som regel Sony 85 mm f/1,4 G Master-objektivet og pleier ikke å ta bilder med lavere enn f/2,8 siden jeg ikke trenger å gjøre bakgrunnen uskarp. Objektivet er skikkelig skarpt, og jeg må tenke på hvor mye jeg vil ha i fokus og hvor intens jeg vil at forbindelsen skal være mellom øynene til personen i bildet og publikum. Hvis jeg skal beholde alle detaljene i noen sitt hår, eller antrekket de har på seg, så tar jeg bilde med lavere blenderåpning, som regel f/8, f/11 eller f/16.
En siste teknisk funksjon som hjelper meg i fotograferingen min er øye-AF-funksjonen. Den gir meg fleksibiliteten til å bevege meg rundt den jeg tar bilde av mens jeg vet at kameraet holder presist fokus på øyet hver gang. Det er nesten et problem at jeg har for mange bilder å velge mellom, fordi alle er så skarpe og fokuserte – funksjonen fungerer til og med når folk har på seg briller. Først trodde jeg kanskje at denne funksjonen var en gimmick og ikke kom til å fungere så bra, men jeg bruker den faktisk hele tiden! De andre funksjonene til kameraet hjelper meg også virkelig til å ta de beste portrettene jeg kan.
