Skjønnheten og udyret

Vi snakker om Javiers prisvinnende makronaturbilder, og særlig hva som gjør at han velger de objektene han gjør: frosker og padder, edderkopper og skorpioner. Det det hele koker ned til, er utdannelse, sier han. Eller mer presist, ønsket om å utdanne andre mennesker.

Kjærlighet kan for noen være å dra det litt langt, men å endre måten folk betrakter disse skapningene på, er alt du trenger for å få til en endring. Dette er særlig aktuelt når det gjelder bevaring, et tema som Javier brenner sterkt for - som alle biologer. Et prosjekt han er veldig opptatt av, er Meet Your Neighbours (Møt naboene), som ved hjelp av fotograferingen viser folk de fantastiske skapningene som lever rundt dem.

«Du har ikke lyst til å bevare ting du hater,» forklarer han, «og det er det vi forsøker å motvirke; endre måten folk tenker på, slik at de vil ta bedre vare på verden rundt seg. Når vi ser en slange eller edderkopp fotografert på en nydelig måte i sitt rette element – i stedet for å drepe den, vil de forsøke å bevare den og behandle den med respekt. Fotografering har kraften til å gjøre nettopp det.»

Den biologiske ideen om lært atferd – trekkene vi plukker opp gjennom livet – er veldig viktig her. Det er ikke bare noe Javier forsøker å overbevise andre om, det er også noe som har styrt hans eget liv og arbeid. Han forklarer: «Våre reaksjoner på disse dyreartene handler mye mer om miljø enn om natur. Hvis du reiser til regnskogen, vil du se barn som leker med taranteller og skorpioner; de er ikke redde, men de behandler likevel dyrene med respekt. På en annen side, hvis du vokser opp i et miljø hvor familien din sier ‘ikke gå nær den, den er farlig’ – hvordan kan du forventes å skulle oppføre deg annerledes?»

Javiers egen lærte atferd var å bli fascinert av skapningene rundt seg helt fra han var et lite barn. Han vokste opp på landsbygda i Spania, så han var alltid omgitt av naturen. Da han var 14 år, fikk han et lite digitalkamera av foreldrene sine for å dokumentere interessen sin, og resten er naturhistorie, som det heter. I en alder av 18 år begynte han å ta bilder med et SLR-kamera med eget makroobjektiv, og ble enda mer tiltrukket av objektet gjennom de fantastiske detaljene han oppdaget med det. På universitetet studerte han biologi, og etter eksamen tok han opp naturfotografering på heltid.

Er bakgrunnen fra biologi nyttig for det han driver med nå? «Den har absolutt ført til at jeg har blitt mer tålmodig,» ler han: «En stor del av det å jobbe med biologi dreier seg om å vente for å observere noe; en reaksjon, eller atferd fra objektet du studerer ... og deretter kan du registrere det. Hvis du er en biolog som jobber på laboratorium, vil du kanskje registrere det som data, men hvis du er en zoolog i felten, som jeg, er dataene et fotografi. Som biolog er du på jakt etter interessante historier I tillegg til objekter; det fører deg til forbløffende steder, og du finner arter som aldri har vært studert tidligere, og du kan videreformidle det du lærer.»

Registrering av atferd er viktig for det Javier forsøker å oppnå med bildene, og for ham betyr suksess at han kan kombinere det med ren estetikk; et stort øyeblikk kombinert med en flott komposisjon og perfekt lys.

Problemet er, fortsetter han: «Så å si alle kan ta et flott bilde nå for tiden; det jeg prøver på er å registrere noe viktig som skjer. Igjen, det hjelper å være en biolog, siden erfaringene bidrar til at jeg forstår objektet og kan forutsi hva som vil skje. Det hjelper meg med å fange et avgjørende øyeblikk som fotograf.»

Dette bringer oss over til hans nylige suksess i konkurransen Wildlife Photographer of the Year (WPOTY) 2018, hvor han vant Portfolio-prisen. Av bildene i porteføljen hans er et av de mest overbevisende Mother Defender (Beskyttende mor), et portrett av en mammagresshoppe, ca. 1 cm lang, som vokter ungen sin på undersiden av en stilk. Hun bruker den skarpe utstikkeren på ryggen til å avverge angripere. Javier føler det er hans beste bildesett til nå. Det fanger opp den blandingen av natur og skjønnhet som han liker så godt, «Jeg er stolt over det fordi det er den rette blandingen, ett enkeltbilde i livet til objektet fortalt på en overbevisende måte.»

Han var særlig fornøyd med å vinne Portfolio-kategorien siden det gjør at han tenker han kan gjøre noe større. Han forklarer: «For meg er dette en av de viktigste kategoriene i konkurransen; du kan lage en historie eller jobbe med et bestemt objekt over lang tid. Folk jeg respekterer, for eksempel de som har fotografert for National Geographic, har også vunnet Portfolio-prisen. Så det er en stor ære for meg.»

Jo lenger objektivet er, desto mindre sannsynlig er det at du forstyrrer et vaktsomt objekt. Javier velger glass i forhold til situasjonen og bruker både FE 50 mm f/2,8 Macro og FE 90 mm f/2,8 Macro på sitt α7R III-kamera. «Det er de objektivene jeg bruker mest, men det er selvsagt helt avhengig av objektet – den ekstra rekkevidden med 90 mm kan være god å ha, men jeg bruker også FE 28 mm f/2 når jeg ønsker å vise et dyr i sitt rette element. FE 100–400 mm f/4,5–5,6 GM er også flott, siden det fokuserer like under en meter, noe som gjør at jeg kan fange objekter som sommerfugler, selv om jeg også bruker det på fugler, pattedyr og større dyr.»

På samme måte er han glad for α7R IIIs-kameraets 10 fps burst-modus og funksjonen for lydløs fotografering, som effektivt fjerner lyden til kameraets lukker. Dette er perfekt når du holder på med vaktsomme dyr, sier han: «Siden kombinasjonen av høy rammehastighet og stillhet betyr at du kan fange det helt rette øyeblikket du er på jakt etter. Jeg har også oppdaget at EVF er veldig nyttig, særlig i makro med de helt små feltdybdene, siden jeg kan bruke fokuset i søkeren og sørge for at objektet blir helt skarpt. Og jeg er overhodet ikke redd for å strekke ISO-en. Jeg vet at det vil gi meg god kvalitet.»

Har han noen gang trådt feil i forhold til atferden han studerer? Eller kommet for nær et potensielt farlig objekt? «Det er riktig at mange reptiler og insekter er giftige,» forklarer Javier, «men de er ikke farlige hvis du respekterer dem. Det er bare når folk forsøker å ta på eller holde dem at de føler seg truet, og det er da de angriper. De kommer ikke til å bite deg for moro skyld. På den måten innser du at det er mennesket som er farlig. Det er bare mennesker jeg er redd for i felten, ikke dyr!»