Ikke lenge etter at Davide Monteleones bilder av gjenforeningen av en mor og datter sto på forsiden av Time magazine og ‘Beyond Walls’-historien fylte 28 sider inne i bladet, dukket det opp en melding i innboksen.
«Dette var første gang jeg betraktet flyktninger fra Sør-Amerika som individer. Og etter å ha sett lenge på dem, synes jeg at jeg forstår dem bedre», står det i e-posten. Kan du finne bedre bevis på fotografiets kraft i dag? Flyktninger er tross alt historien om vårt århundre, og hva annet kan fotojournalister gjøre enn å reagere på det; undersøke og utfordre det som skjer.
Formålet med artikkelen i Time var klart – å se på ulike perspektiver ved flyktningproblemet. Dette gjennomførte Davide på en enkel, men avgjørende måte gjennom bildene sine. Metoden var å ta mer følsomme og slående portrettbilder, ganske annerledes enn slik flyktninger vanligvis blir portrettert i media.
Davide forteller: «Hver gang brukte vi et enkelt, hvitt bakteppe. På den måten blir konteksten fjernet og du må fokusere oppmerksomheten på den enkelte personen. Da fjernes stereotypen av flyktninger, tingene du normalt ser: lidelse, køer … en leir med desperate mennesker». Og med det enkle virkemidlet kan du endre statusen deres, sier han. «De blir individer, ekte mennesker, og det er vanskeligere å bruke dehumaniserende ord som ‘strøm’, ‘bølge’, ‘masse’ … det kan vi bekjempe».
Han hadde jobbet med andre kameraer tidligere, men til Time-oppdraget trengte han et nytt verktøy, og det med god grunn.
«Jeg brukte et Sony α7R III-kamera», forklarer Davide, «en stor forandring til å begynne med, men jeg begynte snart å sette pris på fordelene med det. Med tanke på logistikken var det mye bedre med et lite, lett kvalitetskamera. ‘Beyond Walls’-prosjektet måtte nemlig gjennomføres på bare 15 dager. Mens store formater alltid krever stativ og lys, kunne vi dermed jobbe mye raskere med α7R III-kameraet. Vi tok bare med oss den hvite bakgrunnen til å feste på en vegg og ikke stort mer. Kameraets kvalitet er også slående, så det er perfekt for pressebilder eller store trykk. Det er veldig imponerende».
Noe annet som endret måten Davide kunne jobbe på, var α7R III-kameraets værbestandighet: «En dag fotograferte vi ved grensen i Tijuana. Det regnet kraftig, og vi hadde ikke tid til å vente på at det gikk over fordi vi bare hadde fire dager å jobbe på. Jeg er vant til å bruke gamle kameraer hvor du var redd for å få den minste lille vanndråpen på innsiden av platen, men med α7R III-kameraet er det ingen slike bekymringer. Hvis jeg tok store format-bilder, hadde jeg trengt en assistent med paraply! Men nå trengte jeg bare å huske å rengjøre objektivet iblant. Det er en egenskap som gjør deg mye mer produktiv, og jeg har opplevd det samme når jeg tar bilder i Arktis og i ørkenen».
«Når jeg jobber med et kamera på størrelse med α7R III, kan jeg også gjøre det mindre intimiderende for sårbare objekter», sier Davide, og legger til at hastigheten også kan gjøre fotografen mer fri.
«AF er så raskt at du ikke legger merke til det engang, så du kan lage komposisjonen, snakke med personen og glemme kameraet». Som med alle verktøy: «Hvis du ikke legger merke til det, fungerer det perfekt».
Noe som heller ikke merkes i Davides bilder er bakteppet. Men det er dette som gir portrettene hans den slående enkelheten, som bilder tatt i studio. «Det er faktisk bare naturlig lys», avslutter Davide, «og vi satte bare opp bakgrunnen i motsatt retning av solen, i skyggen, noe som gir et veldig mykt lys». Ved manuell fotografering overeksponerer han alltid litt for å få et rent lerret og la objektene tre i forgrunnen.
«Jeg kommer fra en tradisjon med dokumentarfotografering, men jeg ønsker å oppmuntre til nysgjerrighet fremfor å komme med informasjon. Den beste historien er ikke i selve bildet, men rundt og bak det. Det du ser i rammen, er bare et følelsesmessig vindu.»
