Å brenne for en sak

Hvis Luigi Baldelli måtte velge ett bilde som oppsummerer prosjektet hans om Italias kalabrianske kullbrennere... vel, det kunne han ikke gjort. Han forklarer, «Jeg synes ikke at ett bilde kan oppsummere hvor kompleks situasjonen er. Den beste måten den kan beskrives på er med en samling av mange ulike bilder».

Det er dette billedteppet som gjør prosjektet til en suksess, sier han, med en samling bilder som knytter sammen historien for å vise «litt av alt – arbeidet deres, anstrengelsene deres, røyken, og hvor utfordrende miljøet rundt dem er».

Det kalabrianske prosjektet hans startet i mai 2019. Luigi følte seg dratt mot ideen om å dokumentere kullbrennerne fordi det er en jobb med historiske røtter som er unik i Calabria-regionen og har gått i arv fra far til sønn.

Oppsøkte han dette samfunnet på samme måte som andre samfunn han har dokumentert i karrieren sin? «På en måte, ja,» forteller han oss, «men hver historie og hvert subjekt er annerledes, så det er viktig å alltid være klar og åpen. Jeg måtte passe på å ta bilder når det passet best for brennerne, slik at jeg ikke var i veien for dem».

Da han integrerte seg med subjektene sine, ble Luigi godt mottatt. «De er gode og vennlige mennesker,» sier han, «og de aksepterte at jeg var der, forklarte hva de jobbet med, fortalte historiene sine, og inviterte meg til å spise lunsj med dem. Når vi oppnår felles aksept, tillit og vennskap slik som nå, så er det lett å ta bilder. Men aller viktigst er det at du har respekt for subjektet ditt og historien deres. Jeg har lært dette gjennom karrieren min, og denne måten å jobbe på hjelper meg å dykke dypere inn i menneskers historier».

Luigi har vært en profesjonell fotojournalist i mer enn tre tiår, og vet alt om hva kameraet må kunne gjøre, men også hva det ikke burde gjøre. «Et godt kamera til reportasjer,» sier han, «må være pålitelig, overkommelig og lett å bruke rent teknisk. Det lar meg konsentrere meg om bildet alene og hva jeg ser gjennom linsen. Mitt α7R III-kamera er pålitelig, diskret og lett, men også profesjonelt, og alle disse kvalitetene lar meg fokusere fullstendig på å ta bildet. Det blir en refleks, noe du ikke trenger å tenke over».

Da Luigi jobbet i det krevende miljøet til brennerne, tilbød α7R III-kameraet spesielle fordeler som gjorde jobben lettere. For eksempel kunne kameraets avanserte autofokus og høye ISO-ytelse levere sylskarpe resultater, både ved intime portretter av arbeiderne og under dokumenteringen av arbeidet deres i skyer av aske og røyk.

Til dette prosjektet brukte Luigi FE 24–70 mm f/4 ZA OSS på sitt α7R III-kamera, som ga han kombinasjonen som, ifølge han, «gjorde at jeg var klar for alle situasjoner.» Alt fra vidvinkelbildene av brennernes silhuetter mot røyken, til de slående portrettene av menn dekket av aske, ble tatt med samme objektiv, som betydde at han kunne jobbe raskt og reagere ved hver mulighet. Siden han kun brukte ett objektiv, oppsto det ingen risiko knyttet til bytte av objektiv i røyken. Luigi forteller at han også konsekvent satte ISO til 2000, som lot han jobbe med raskere lukkertider og mindre blenderåpninger som passet til det støvete miljøet.

Er prosjektet over for Luigi nå? «Nei,» smiler han, «jeg har veldig lyst til å dra tilbake til høsten for å se et annerledes lys og skogmiljø. Fordelen med et langtidsprosjekt er at du oppdager nye ting hver gang – kanskje ting du ikke forventet – og slik får du vite mer og mer av historien».

Men i tillegg til ønsket om å oppdage nye ting, gjør forholdene med menneskene han traff under prosjektet at han vil dra tilbake? «Absolutt!» ler han. «Jo lenger jeg jobber med et prosjekt, jo mer stoler subjektet eller subjektene mine på meg, og slik finner vi bildene som best forteller historien deres. Du må tilbringe nok tid på reportasjen for å finne menneskeligheten i den, følelsene, lidenskapen, intimiteten, atmosfæren, og historien. Jeg vil ikke stoppe på overflaten, fordi jeg vet at jeg alltid kan finne mer».