En mester innen sport

Bob Martin er en mange ganger prisvinnende sportsfotograf som spesialiserer seg på sport og aksjonbilder for reklame, bedrifter og redaksjonelle klienter.

I løpet av sin 30 år lange karriere har Bob fotografert alle store sportsarrangementer – fra de siste 15 års sommer- og vinter-OL til elefantpolo og hesteveddeløp på is. Han har fotografert Wimbledon-turneringen siden 1982, og hans arbeid har ført ham til de mest fjerntliggende verdenshjørner. Bildene hans har blitt publisert i utallige publikasjoner, blant annet Sports Illustrated, Time, Newsweek, Life Magazine, Stern, Paris Match, Bunte, L’Équipe, The Sunday Times og New York Times, for å nevne noen. Bobs arbeider har blitt anerkjent gjennom mer enn 60 nasjonale og internasjonale priser, og han har vunnet den ettertraktede prisen British Sports Photographer of the Year tre ganger. I 2015 ga han ut sin prisbelønte bok, «1/1000th: The Sports Photography of Bob Martin» – et fantastisk tilbakeblikk som dekker hans arbeid under nesten alle store sportsarrangementer gjennom 30 år. Vi tok nylig kontakt med Bob for å snakke om fotografering og hvorfor han byttet fra et digitalt speilreflekskamera til Sonys speilløse kameraer.

Hva inspirerte deg til å bli en profesjonell sportsfotograf?

Jeg har alltid vært en sportsidiot, men jeg så ikke for meg at jeg skulle bli sportsfotograf. Drømmen min var å bli en vanlig fotograf, og på skolen ble jeg helt besatt av mørkerommet. På universitetet tok jeg bilder hele tiden og gradvis begynte jeg å jobbe som fotojournalist. Jeg elsket reisingen, og det var spennende å se bildene mine i avisene noen dager etterpå. Jeg begynte å få enkelte oppdrag fra sportsrelaterte fotobyråer, og det var sånn det startet.

Hvordan holder du fotograferingen ny og spennende?

En god venn av meg i USA, Walter Iooss – kanskje den mest berømte sportsfotografen noensinne – sa en gang til meg: ‘Du må stadig fornye deg, ellers blir du en dinosaur’. Det har jeg aldri glemt og det er veldig sant, selv i dag. Som en som elsker aviser, som elsker trykte bilder, er det forferdelig å si dette, men aviser og magasiner er en utdøende art og fotografene som fremdeles henger igjen i disse idealene og ikke har gått videre, er dinosaurene. Jeg ønsker ikke å snakke ned fotograferingen – jeg vil fortsette å stå på så lenge jeg kan, og den eneste måten jeg kan holde jobben ny på, er å tenke utenfor boksen. Det er grunnen til at jeg nå jobber mye med styrende organer og forbund i sportsverdenen. Det er disse som fremdeles er villig til å bruke penger på kvalitetsbilder, og det jeg gjør er å forsøke å tilby dem noe annerledes enn de middelmådige bildene du vanligvis ser.

Betyr jobbingen din med disse styringsorganene og forbundene at du ikke kan fotografere så mye du ønsker?

Jeg fotograferer mindre enn jeg pleide, spesielt etter hvert som jeg blir eldre, men jeg fotograferer fortsatt store arrangementer som OL og Wimbledon-turneringen. Jeg er fortsatt med på mindre arrangementer, men i stedet for å stå midt i det, styrer jeg bak kulissene og organiserer fotografteam. For å være helt ærlig er jeg føler jeg ikke lenger trangen til å sitte bak et mål en våt søndag ettermiddag. Du er også konsulent for Den internasjonale olympiske komité. Hva innebærer det? Det kan være så enkelt som å foreslå beste praksis for å organisere fotografer, eller så detaljert som å gi råd om logostørrelser og -plassering for å sikre best mulig synlighet i det ferdige bildet. Under OL i Rio hjalp jeg til med å plukke ut fargene til ulike arenaer. Til svømmearrangementene ville de for eksempel opprinnelig bruke et grønt fargetema, helt til jeg pekte ut at det ikke ville se veldig bra ut reflektert i det blå vannet.

Tenker du at kamerateknologien har endret måten du tar sportsbilder på?

Uten tvil. Da autofokus kom på markedet, sa folk at det ville bety slutten for fotografering siden alle nå kunne ta skarpe bilder. Men for meg var det fantastisk siden synet ikke var det beste. Nå er kameraene så gode på det de gjør at sportsfotograferingen har blitt enda bedre. I stedet for å bekymre seg for om et bilde er i fokus eller ikke, kan jeg nå konsentrere meg mer om komposisjonen, bakgrunnen og lyset. Men det er viktig å huske at selv om moderne kameraer gjør veldig mye for deg, må du forstå de grunnleggende prinsippene for fotografering og forstå når bestemte funksjoner vil være nyttige å bruke. Jeg er overhodet ikke sentimental over enheten jeg bruker – hvis et kamera fungerer for meg som verktøy, da liker jeg det.

Hva var det som gjorde at du ville prøve Sony Alpha-kameraene i arbeidet?

For å være ærlig, var det den lydløse knipsingen som tiltalte meg. Jeg syntes det var en spennende egenskap, fordi det innebar at jeg kunne ta bilder i situasjoner jeg ikke kunne gjøre det tidligere – på golfbanen for eksempel, når jeg står nær den endelige putten ved det attende hullet og situasjonen tilsier fullstendig stillhet. α7R II var det første kameraet jeg testet, og med det kunne jeg ta bilder jeg ikke kunne tidligere. Jeg må innrømme at jeg ikke var begeistret for å få EVF. Jeg var nemlig så vant til å bruke DSLR-søkeren, men nå er det noe jeg ikke kan klare meg uten. Det har betydd en stor forskjell for arbeidsrutinene mine, siden jeg kan forhåndsvise eksponeringen selv før jeg trykker på lukkerutløseren. Nå bruker jeg α9 for størstedelen av bildene mine, og det passer perfekt for min måte å jobbe på. Som nevnt betrakter jeg kameraene mine som verktøy, og tilfeldigvis er α9 et verktøy som fungerer bra for meg.