Da vi snakket med Andrea Frazzetta, hadde han akkurat den følelsen alle fotografer streber etter – vissheten om at han har ‘nailet’ sitt seneste oppdrag.
Det aktuelle bildet er av en gruvearbeider som sliter i Mount Ijen-vulkanen, Indonesia. Skridende fram fra det tette mørket og svovelrøyken med kun en hodelykt til å vise veien. Andrea vet at bildet utgjør kjernen i prosjektet hans. «Jeg ønsket virkelig å fange gruvearbeiderne i røyken», forklarer han, «fordi disse menneskene bokstavelig talt og metaforisk forsvinner. Utviklingen går sin gang og når arbeidet forsvinner, forsvinner menneskene også. Det er et hardt liv og forholdene er tøffe, men det er deres skjebne, deres historie. Jeg ønsket den symbolikken på at kulturen deres forsvinner, og dette var øyeblikket. Jeg visste at dette var bildet; kjernen i min historie. Når du har tatt det, føles det herlig!»
La oss spole tilbake. Hvorfor er Andrea her? Hans fotohistorie, ‘Sulfur Road’ ble bestilt av National Geographic Traveller, og inngår hans store prosjekt ‘Beyond’.
«Beyond handler om forholdet mellom mennesket og miljøet. Særlig ekstremt miljø», tilføyer han med en illevarslende stemme.
‘Beyond’ startet med et oppdrag for New York Times, som dekket enorme Danakil Depression i Etiopia. Dette er et område med skiftende taktoniske plater som danner en tynn skorpe på 5 km over jordens brennhete innvoller; en enorm ørken av salt, innsjøer med psykedeliske farger, aktive vulkaner og en drepende hete på 50 ºC.
Under slike ekstreme forhold er det viktig at Andrea har riktig utstyr. Til Sulphur Road-oppdraget brukte han α7R II- og α7S II-kameraene, med en spennende blanding av bildekvalitet og letthet. Andreas prosjekt handlet imidlertid ikke bare om jordens fysiske elementer, det dreide seg også om menneskene som bor og jobber der. «For meg som fotojournalist er miljøspørsmål viktige. Og hele poenget er å konfrontere dem. Vi har mye å lære. Planeten er i så rask endring at disse menneskene kanskje har noe å lære oss om å overleve.»
Da Andrea fikk oppdraget med ‘Sulfur Road’, hadde han behov for å komme i kontakt med gruvearbeiderne. Så slik de fleste fotojournalister gjør, skaffet han seg en lokal guide, eller ‘fikser’. «Uansett hvor mye erfaring du har, må du huske at du likevel er en turist. Du kommer fra Europa til en veldig fremmed kultur, og du har bare rundt to uker på å lage historien». Behovet for å oppnå kontakt med personene han tar bilder av, påvirker valget av utstyr. Andrea bruker to typer zoom for å oppnå denne kontakten. «Jeg bruker 16–35 mm f/2,8- og 24–70 mm f/2,8-objektivene, siden disse to har fulgt meg gjennom så å si hele min karriere! Men iblant bruker jeg også 35 mm f/2,8 FE Zeiss Sonnar T*, som er forbausende skarpt, lite og lett. Jeg bruker aldri lange objektiver siden arbeidet mitt dreier seg om å være nær og involvert i historien.»
Andrea hadde en vulkanolog som guide ved fotojobben. Han var også en amatørfotograf, så han hadde stor forståelse for hva som krevdes. Men selv om planlegging er viktig: «Til syvende og sist vet du aldri hva du møter i felten».
Blant annet må du kunne reagere raskt og være åpen for det uforutsette. Han forklarer: «Allerede første dag ville jeg opp på toppen av vulkanen, men siden det regnet lot det seg ikke gjøre. Vi endret planene og det viste seg å være lurt. Vi fikk sjansen til å tilbringe mer tid i gruvelandsbyen og snakke med folkene i hjemmene deres. Den andre eller tredje dagen etter at vi kom til gruven, fulgt vi en gruvearbeider der han trasket opp vulkanen og inn i krateret». Det viste seg å betale seg, for det var der Andrea fikk sine kjernebilder. «Det var veldig viktig å bruke den tiden», sier han. «Det gjør at du kommer nærmere menneskene, og de reagerer på en bedre måte. Dette er ikke noe nytt innenfor reportasje, men det fungerer!»
Der befant Andrea seg, i skumringen i en aktiv vulkan, omringet av boblende røyk mens gruvearbeiderne bar svovellastede kurver opp fra innsjøen på bunnen av krateret. Ikke bare et ugjestmildt miljø, men den eneste måten å komme dit på er gjennom en oppstigning på 2700 meter og en nedstigning på 900 meter inn i selve krateret. Ikke akkurat en slik klatretur du har lyst på med en overfylt kamerabag, eller hva? «Ikke i det hele tatt», ler Andrea, «men de to Sony Alpha-kameraene jeg tar med på oppdrag, gjør det enkelt for meg.»
Hvordan er det å ta bilder i slike dystre og dynamiske omgivelser, spør vi.
«Kjernebildene av gruvearbeiderne i røyken ble tatt under svært dårlige lysforhold», forklarer Andrea. «Jeg trengte å formidle den atmosfæren. Så mange av disse bildene ble tatt ved ISO 6400 og 12 800. Jeg bruker iblant en ekstern blits, men i disse tilfellene ville jeg ha ødelagt stemningen. Så i stedet fotograferer jeg med full åpning ved f/2,8 og høye ISO-er.»
Og hva syntes han om fotojobben da det hele var over? «Resultatene var fabelaktige – det var et eksperiment i å presse kameraet til det ytterste, men det fungerte.»
«For meg representerer fotografering et ideelt verktøy for utforsking. En måte å oppdage verden, andre og mer av meg selv på»
