I prosjektet med tittelen Doomed Paradise fulgte Tomas Wüthrich Penan-nomadene i Borneos regnskog. For ham handlet det ikke bare om å ta bilder, men om å bli inspirert av menneskene han levde og jobbet med i fem år. Til slutt kunne han endelig gi noe tilbake til dem.
Den første gangen Tomas var i Borneo var i 2014. Dette var første gangen han møtte Penan-folket og lærte om kampen deres mot den aggressive fellingen av regnskogen – habitatet deres. Han forteller at han ble bekymret på deres vegne: «Før var de nomader, men nå er de tvunget til å bli på ett sted og drive jordbruk, fordi skogen felles så raskt.»
Han returnerte til Borneo året etter, drevet av bekymring og nysgjerrighet, og prosjektet ble mer seriøst. Ett år ble til flere, og til slutt hadde han jobbet der i en femårsperiode, og tilbrakte opptil en måned med Penan-folket om gangen. Han ble vitne til et folk i en overgangsfase – et folk som åpnet seg for ny teknologi, men strevde med å vedlikeholde de halvnomadiske tradisjonene sine.
«De vil ikke ha veier», forteller Tomas. «De vil ikke at hjemmet deres skal hugges ned. Samtidig er de ikke som isolerte grupper i Amazonas. Hvis de har transport, drar de til en landsby for å selge fjær og horn, og kjøper ting der. De nekter å gi opp, fordi skogen er matfatet deres. Den har alt de trenger.»
Noe Tomas har lært de siste fem årene er hvor viktig det er å ha nok tid. «Du kan ikke fullføre et reportasjeprosjekt som dette på tre uker. Det er derfor jeg har reist tilbake så mange ganger. En gang var jeg der i to uker, en annen gang en måned, og så enda en måned ... for å forstå kulturen bedre.»
Med totalt åtte besøk, det siste i 2019, begynte Penan-folket å stole på ham. «Når jeg ble såpass integrert klarte jeg å oppnå mer enn bare å ta romantiske bilder i skogen. Jeg klarte å fange noe mer ekte, og virkelig få frem levemåten til dette folket.»
Siden han var ute i så lange perioder, var Tomas avhengig av Sony α9 sin legendariske byggekvalitet og værforsegling. «Regnskogen er et vanskelig sted å ta bilder, det skal være sikkert», forteller han. «Det er varmt, vått og du sliter konstant med kondens og fuktighet. Vi krysset elver hele tiden; det er virkelig ikke et godt sted å ta bilder med mindre du har et kamera som er bygget for det! Jeg tok med to α9-kamerahus og begge funket perfekt – til og med etter at jeg datt i elva og måtte tørke alt utstyret mitt ved bålet!»
I slike isolerte forhold var tilgang til strøm en utfordring for Tomas, men takket være α9 sin strålende batteritid kunne han ta tusenvis av bilder med kun én lading. Likevel pleide han å ta med seg en bag med 24 batterier til en måneds arbeid, før han oppdaget en enklere løsning.
«En dag møtte jeg lederen i jungelen», forklarer Tomas, «og han hadde på seg en ryggsekk med solcellepaneler og tre aper oppå! Så med solenergi kunne jeg lade utstyret mitt. Med ett solcellebatteri kunne jeg lade tre α9-batterier, så det fungerte veldig bra.»
Andre funksjoner som hjalp Tomas i prosjektet hans var den høye ISO-ytelsen og elektroniske lukkeren. «Jobben min har definitivt blitt bedre siden jeg begynte å bruke α9. Den høye ISO-ytelsen var utrolig viktig i skogen, fordi lyset forsvinner helt når solen går ned, og natten er veldig lang. Jeg tok bilder med 6400, som ga meg følelsen av en film med mye følsomhet, men jeg synes ikke det bryter opp bildet.»
Den elektroniske lukkeren lot Tomas jobbe uten å forstyrre vertsfamilien sin. «De har ingenting imot at jeg tar bilder, men når de i tillegg ikke hører lukkeren, så glemmer de at jeg er der, og jeg blir til en flue på veggen. For meg er det det perfekte reportasjekameraet.»
«Jeg ble veldig inspirert av Penan-folket», forteller Tomas. «Disse menneskene virker kanskje eksotiske for oss, men vi er alle i samme båt når det kommer til miljøet. Derfor synes jeg det er viktig at vi ikke bare drar et sted for å ta og ta uten å gi noe tilbake.»
Dette fikk Tomas til å utgi en bok om prosjektet sitt. Utgaven som Penan-folket fikk var trykket på papir laget av kalkstein, som gjorde det helt vanntett og derfor holdbart i regnskogen.
Vi spurte Tomas om han hadde noen endelige tanker om prosjektet sitt. «Jeg håper at jeg klarte å hjelpe Penan-folket. De kan ikke forlate skogen de prøver å beskytte, men hvis jeg kan dele historien deres med verden, så kan det kanskje bidra til å bevare den.»
«Jeg må se for meg bildene først for å kunne gjenkjenne dem når de plutselig er der»
