Det er siste dag av filmingen, og Jaakko Posti er i et kappløp med tiden. Det er vår i nordlige Finland, og med våren kommer den varmende sola. Snøen blir til sludd, vannet går fra hvitt til blått, og breddene til innsjøen Kilpisjärvi blir til glatt og forrædersk slaps. Jaakko og den profesjonelle snøbrettkjøreren Antti Autti forlater snøscooterne sine fem eller seks kilometer fra Terbmisvaarafjellet, og fortsetter på ski gjennom «råtten snø på bunnen av dalen», mens de håper å nå frem til de smale ravinene ved toppen før de smelter.
De bratte, smale ravinene som strekker seg nedover fjellet kalles couloirs, og de er perfekte til offpiste snøbrettkjøring. De står for den siste delen av SCAN, en dokumentarfilm om Antti mens han utforsker høydepunktene i Norge og Finland, såvidt innenfor polarsirkelen.
«Den delen», mimrer Jaakko, «er kanskje det punktet i filmen jeg liker best. Jeg er skikkelig stolt over at vi tøyde grensene våre så langt for å lage den delen. Jeg liker alltid filmklippene som er estetisk vakre, men det er noe spesielt ved å vite hvor stor innsats det krevde for å få det til. Om vinteren kan du kjøre helt opp til rett under couloir-ene med snøscooter, men det var for risikabelt denne gangen, så vi klatret helt opp til den 1140 m høye toppen, og filmet turen ned igjen. Vi fikk til å filme to slike couloir-turer før vi måtte komme oss tilbake til sivilisasjonen. Gjennomsnittspulsen min må ha vært på 160!»
Hvorfor er suksess en så stor belønning? Fordi den ikke er garantert, sier Jaakko. «Som regel må man bare snu når man prøver seg på denne typen prosjekter», sier han og ler. «Du har kanskje klatret i fem timer, bare for å innse at du ikke kan ta bilder eller filme, fordi været har forandret seg, eller fordi det ikke er trygt, eller for risikabelt. Det kan være skikkelig frustrerende, men når det går er belønningen desto større.»
Jaakko startet som stillbildefotograf, men filmer nå mer og mer sammen med idrettsutøvere i de sportsgrenene han elsker. Han fant en felles interesse sammen med Antti, en profesjonell snøbrettkjører med 20 års erfaring, som har representert Finland i OL.
Jaakko forklarer:«For cirka 10 år siden begynte han mer med offpiste-snøbrettkjøring, og dette driver han med fremdeles. Filmen handler om at han drar tilbake til disse stedene som han forelsket seg i.»
Å jobbe i slike områder betyr at filmskaperne trenger et visst knippe ferdigheter, erfaring og utstyr de kan stole på. «Snøsikkerhet er det viktigste», forklarer han, «og jo mer informasjon du har om snøforholdene i området, jo bedre. Så, du ser kanskje noe du tror kommer til å fungere, men det krever planlegging, til og med graving i snøen for å se hvordan den er – hva som helst for å unngå å havne i et snøras. Hvis du er i tvil, så går du ikke opp, fordi større flater har større snøras, og da hviler skjebnen din i Guds hender.»
Han forteller at når han kjenner den han tar bilde av godt, hjelper det ham å se bedre motiver. «Når du jobber med en profesjonell snøbrettkjører er det et samarbeid, og jeg stoler på ham fordi han vet hva som ser bra ut på film. Han stoler også på meg, fordi sammen vet vi hva som fungerer. Hvis du ikke kjenner sporten får du kanskje resultater som ser bra ut for noen, men for de som kjenner sporten, trenger du visse ting, som for eksempel riktige stillinger.»
α7R III-utstyret hans gjør det lett, og han bruker det fordi det er allsidig. Siden det er en hybridlukker, betyr det at han kan ta strålende stillbilder så vel som videoer med samme kamerahus, i en situasjon der vekt og størrelse er store faktorer.
«Med bare ett hus», fortsetter han, «trenger du bare ett sett med objektiver, og buret til å feste mikrofoner kan være mindre også. Jo mindre fotoutstyret er, jo mer plass er det til det viktige snøsikkerhetsutstyret, ekstra klær og vann. Jeg bruker som regel FE 24–105 mm f/4 G, som dekker de fleste behovene mine, men jeg har alltid med meg et raskt primærobjektiv, som FE 35 mm f/1,8, i tilfelle lysnivåene reduseres.»
α7R III sin pålitelige autofokus og bildestabilisering er også livsviktig for Jaakko, og lar ham holde kameraet i ro når en gimbal ville tatt opp mer plass. Den motivsporende AF-en lar ham lett holde en snøbrettkjører som Antti i fokus, og ytelsen er like god ved filming som ved stillbilder. Han forteller: «Det betyr at jeg har hastigheten jeg trenger for å reagere på et øyeblikk, og få de ærlige bildene som er så viktige i en dokumentar som dette. Jeg fester kameraet i skulderremen min og tar tak i det så fort noe skjer.»
Innenfor polarsirkelen betyr det å ha kameraet festet til skulderen selvsagt at det må ha god værforsegling, og Jaakko forteller: «I løpet av seks år med α7-serien, selv om originalskjermen blir dekket av is i -30 eller -40 grader, og det renner vann fra smeltende snø, så har jeg aldri hatt noen problemer med det. Alpha-kameraet mitt har aldri blitt ødelagt – og med erfaring og god planlegging har ikke jeg det heller.»
