Bildefokus

Dette er Steven Oprinsen. Han er en kjent nederlandsk maler og kunstner innen blandede medier. Steven har vært på toppen av verden og veldig fremgangsrik innen sitt felt, men han har også hatt sine kamper. Han levde en rock and roll-livsstil, opplevde tap og var til og med hjemløs i en periode. Men han har slitt og kjempet seg tilbake til toppen.

Steven er, var, en venn av meg, som plutselig døde av et hjerteinfarkt i november 2020. Derfor har dette portrettet en spesiell betydning for meg.

Når du ser bildet, har det alt for meg. Det er et tungt bilde; du kan se kampene hans, men også stoltheten over hva han har oppnådd.

Jeg tok bildet med Sony Alpha 7R III, og jeg brukte et objektiv med en vippeskift-adapter. Vanligvis bruker du en adapter som denne for å gjøre vertikale linjer rette når du fotograferer arkitektur eller produkter, men jeg brukte den her for å endre dybdeskarpheten.

For meg var Steven en veldig gåtefull fyr. Når du snakket med Steven, forlot du alltid samtalen og tenkte «Hva har skjedd med denne fyren?» Det var så mye dybde i han, og det var det jeg prøvde å oppnå med dette bildet. Så jeg brukte vippeskift-adapteren for å fokusere bare på øynene og ansiktet hans. Resten av kroppen hans er ute av fokus og det skaper denne gåtefulle, uvanlige dybdeskarpheten. Jeg gjorde alt dette i kameraet, det er ingen bildemanipulering eller redigering i dette bildet.

Vanligvis fotograferer jeg alltid gjennom kameraets elektroniske søker, men i denne situasjonen var jeg ikke i stand til å bruke den utmerkede øye-AF-funksjonen som jeg vanligvis bruker når jeg tar portretter. Det er en av de beste funksjonene de siste årene. På grunn av vippeskift-adapteren måtte jeg imidlertid fokusere manuelt, så jeg brukte fokustoppen og bakskjermen til å fokusere bildet nøyaktig slik jeg ønsket, for å plassere dybdeskarpheten bare på Stevens øyne.

Resultatet er et bilde som jeg føler er den virkelige Steven Oprinsen. Det er en ekte sårbarhet i portrettet. Vanligvis ville han fortelt vitser og tatt på seg denne masken, og han ville alltid være denne personen for å beskytte seg selv. Han slapp aldri noen inn 100 %. Men i denne fotograferingen hadde vi en slik forbindelse at jeg tok bort hele denne masken og veggen som var bak den.

Derfor er jeg så stolt av å være portrettfotograf. Folk lar meg komme inn i livene deres, inn i det virkelige livet, så jeg kan ta disse portrettene.