Bildefokus

Denne fyren sliter. Han vil snart bli slukt av bølgen.

Surferen må gjøre noe, for når denne bølgen kollapser, blir havet som en diger vaskemaskin. Han kommer til å kastes rundt under vann i rundt 40 sekunder. Derfor vil han trekke pusten dypt, holde den og vente til han kommer opp og kan bli plukket opp av en vannskuter. 

Dagen før var det en venn som fortalte meg om surfestedet Dungeons i Cape Town. Han visste at dønningen ville komme, og siden så store bølger er uvanlig om sommeren i Sør-Afrika, visste jeg at det ville by på en flott anledning til å ta noen imponerende bilder. Jeg lar aldri en sjanse til å ta surfebilder gå fra meg!

Jeg hadde ikke ventet at bølgene var så store som de var. Bølger som det på dette bildet, er farlige, til og med dødelige. Du skal vite hva du gjør. Hvis du gjør en feil, må du være forberedt på det som kommer. Men samtidig er det nettopp derfor jeg elsker dette øyeblikket. Det er mennesket mot naturen, om enn bare for et lite øyeblikk.

Bildet er tatt fra en båt med Sony Alpha 7 III og Sony 70–300 mm f/4,5–5,6 G OSS-telefotozoomobjektivet. Dette er et svært velutviklet objektiv som er skarpt og allsidig. Jeg tok en hel serie bilder av surferen – fra han startet, til bølgen nærmet seg, og du ikke ser ham lenger – og alle bildene har perfekt fokus. Sony Alpha-kameraene er utrolig gode til å følge motivene, særlig når de låser seg til et ansikt eller en overflate. Det er veldig nyttig, særlig til den fotograferingsstilen jeg har. 

Jeg syns denne scenen er utrolig vakker. Her får man frem naturens krefter kombinert med surfernes fryd og mot. De kan vente i månedsvis på en bølge som dette. De kan være så oppspilte at de ikke får sove natten i forveien, når de tenker på øyeblikket da de kan ri på en så massiv og vakker bølge. Og så er det den skumle biten, når bølgen totalkollapser, og surferen på brøkdelen av et sekund fylles av en blanding av glede og frykt.

Jeg elsker alt ved dette bildet, og særlig historien som ligger bak. Det betyr mye for meg, og jeg vil aldri glemme menneskene som hjalp meg å gjenoppta fotograferingen og huske alt jeg tidligere hadde lært om faget. Det er så spesielt at det er det eneste av bildene mine jeg selv har hengende på veggen hjemme.