Selv om Stefanie Liebermann har en master i fysikk, finner fotografen en viss magi i å fotografere astrobilder. «Det er som å åpne en presang på julaften», sier hun, «du vet ikke hva du kommer til å få, så det er alltid spennende.»

Med lange eksponeringstider, ofte på flere minutter, kan du aldri være helt sikker på hvordan bildene kommer til å se ut når du endelig får se eksponeringen, og for Stefanie skaper dette et sted hvor fysikk møter kunst. «Jeg er alltid spent og det er derfor jeg elsker å reise rundt i verden til kule steder med Sony-settet mitt.»

Stefanie bruker en rekke forskjellige Sony-kameraer avhengig av hva hun skal fotografere. «Jeg har et Alpha 7 R III som jeg har infrarød-modifisert til å eksponere H-alpha-nebulaen og alle de synligere detaljene på infrarødspekteret. Og jeg har et Alpha 7 IV og Alpha 7R V.» Deretter er det også FE 24 mm f/1,4 GM, noe som er Stefanies favorittobjektiv å fotografere nattehimmelen med. «Det er veldig lite – så lite og lett, noe som betyr at jeg kan ha det med meg til alle tider», sier hun. Det er et objektiv Stefanie bruker på forskjellige måter, «jeg kan fotografere ved kun f/1,4, noe som gir meg en god, kort eksponeringstid når jeg fotograferer workshop. Men hvis jeg fotograferer med stjernesporer kan jeg skru objektivet ned til f/2,8 og bruke lav sensitivitet. Det gir en fantastisk bildekvalitet som produserer skarpe stjerner uten vignettering eller koma.»

Stjernesporer er en enhet som motarbeider jordens rotasjon, så under lang eksponering blir stjernene i himmelen punkter i stedet for striper. «Stjernesporeren lar meg skru ned fra f/1,4 til f/2,8, og bildene ser alltid bedre ut enn hvis jeg bruker et objektiv med maksimal f/2,8 blenderåpning. Jeg bare elsker kvaliteten i bildene.»

Det som skiller seg ut i Stefanies bilder er landskapet som er avbildet. Landskapet legger til kontekst og skala i bildet, mens nattehimmelen forblir det samme motivet. «Noen ganger under en fotograferingsøkt tar jeg av sporeren, og deretter gjør en annen eksponering med lave ISO-verdier og lange eksponeringstider. Selvfølgelig blir stjernene uskarpe, men eksponeringen ser fantastisk ut på landskapet. Bildet med stjernesporeren er motsatt – stjernene er perfekte, men landskapet er uskarpt fra rotasjonen. Men jeg kan kombinere de to bildene av forgrunnen og himmelen til ett bilde. Noen ganger venter jeg på den blå time hvis jeg har en dynamiske forgrunn, fordi da kan du fotografere med lavere eksponeringstider og få fantastiske resultater.»

I et landskapsbilde som dette er melkeveien hovedmotivet, og den 24 mm lange fokallengden er perfekt for å avbilde så mye av galaksen som mulig. Stefanie bruker fokallengden på forskjellige måter. «Jeg elsker funksjonene – jeg kan bruke det ved f/1,4 for å ta raske bilder om natten med en eksponeringstid på 10 eller 15 sekunder. Det betyr også at jeg kan bruke et panoramisk stativhode for å ta en rekke bilder jeg kan bruke til å sy sammen et superbredt bilde. Eller jeg kan skru ned til f/2,8 og bruke stjernesporeren for å ha en perfekt klar og skarp nattehimmel. Det gir meg to forskjellige muligheter.»

Stefanie brukte en teknikk med panorama som sys sammen for bildet hennes som ble tatt ved Salar de Uyuni, hvor hun tok flere bilder med 24 mm-objektivet og en blenderåpning på f/1,4 for å avbilde den utrolige scenen. «Jeg var bildeturguide i dette bildet, og jeg ville ta et bilde av gruppen og bilen vår. Jeg brukte det panoramiske hodet og sa at alle måtte stå stille i et minutt mens jeg tok bildene. Denne typen bilde handler mer om historiefortelling og øyeblikket.»

Et annet bildet som ble tatt i Garub, Namibia, viser den andre teknikken perfekt. På dette bildet brukte Stefanie en stjernesporer med 24 mm-objektivet og lang eksponering for å fotografere det fantastiske synet av stjerner og planeter. Deretter ble ett til, mye kortere bilde, tatt for å avbilde den forfalne bygningen og treet i ørkenens forgrunn. Til slutt ble bildene sydd sammen for å skape det endelige, slående resultatet.

Én ting kameraet ser som ikke alltid er synlig for det nakne øyet er verdensrommets farger. «Jeg liker å skape et utseende i harmoni ved å matche himmelens fargetoner med noe i forgrunnen. For melkeveien skifter jeg hvitbalansen fra 3 900K til blåere 3 700k for å matche noe i forgrunnen som et blått tak på en bygning eller noe. Jeg tror du må ha en kunstnerisk tilnærming til og respekt for hvert bildet.»