Maksimalt uttrykk

Ethvert fotografi er summen av sine enkeltdeler: planlegging, komposisjon, lys, eksponering, hvilke fotografiske verktøy som brukes og alt annet fotografen velger å inkludere i rammen. Gjennom måten disse delene kombineres på, trer fotografens kunstneriske fingeravtrykk fram, vedkommendes visuelle DNA. Frank Doorhofs arbeider demonstrerer dette perfekt; djerve, fargerike, fulle av uttrykk og stilistisk preget av superhelttegneserier og sjangerfilmer. Det spares ikke på noe. Det er noe han kaller «satse alt», og det har gjort arbeidet hans meget anerkjent og karakteristisk.

Frank vokste opp med å se på MTV og var forhekset av bevegelsene og fargene som ble brukt i popvideoer, de flagrende 80-tallsstoffene og hvordan alt ble opplyst, noe som skulle få stor innvirkning for hans arbeid.

Lyset er en av tingene Frank forelsket seg i på begynnelsen av fotografkarrieren. «Du kan bokstavelig talt endre lyset slik at det oppfører seg slik du vil,» forklarer han: «Det er opp til deg. Veldig mange fotografer styres av lyset, men det burde være motsatt.»

Mange fotografer gjør for mye ut av motebelysning, sier han, noe som hindrer dem i å være kreative: «Du må se for deg bildet i hodet, og derfra vil du vite hvor du skal plassere lyset for å hjelpe deg med å fortelle historien. Konsentrer deg om skyggene, så går resten av seg selv.»

Frank tilføyer at det er viktig å ikke være redd for sterke skygger innen motefotografering, selv om de tilslører modellens ansikt. Mote dreier seg nemlig om uttrykket og stylingens kraft. For Frank er skygger en annen måte å ta det helt ut på.

«Noen av bildene jeg tar», forklarer han, «er virkelig mørke, i den grad at du ikke kan si hvem modellen er. Hvis du ikke gjennomfører det helt, vil folk fortelle deg at det er feil, men hvis det gjøres med overbevisning, vil de si at det er fantastisk. Når du blar i motemagasiner, ser du en masse dype, mørke skygger.»

Når han forsterker kontrastene på denne måten, sier Frank at α7R III er til enorm hjelp. «En av grunnene til at jeg er så glad i Alpha-kameraene mine er det fantastiske dynamiske området til sensorene. Før pleide jeg å bruke eksponeringsbracketing for å ta høyde for det jeg ønsket å få med på bildet, men fra α99 og nå på α7R III, får jeg alt jeg trenger med ett bilde, og gjør bare mindre justeringer i Lightroom. På den måten kan jeg begynne å gjøre ting som å rette en strobe rett på kameraet og virkelig tøye grensene. Jeg får uansett den kvaliteten jeg trenger.»

I slike situasjoner, synes Frank at Alphas EVF er til stor hjelp og forklarer: «Selv om jeg er gammeldags, er EVF nyttig for å beregne eksponering. Det du ser, er det du får. La oss si at jeg jobber med 1/125 s med blitz. Jeg kan begynne å redusere blenderåpningen, gjøre bildet mørkere. Og hvis det ser bra ut med f/16, trenger jeg bare å måle inn strobene for det, så er jeg klar.»

Valg av objektiv er et annet område hvor Frank ikke er redd for å gå nye veier. «Jeg bruker 24–70 mm f/2,8 G Master mye siden det er så allsidig for motefotografering. Du får vidvinkel og kort teleobjektiv og dermed en mengde ulike uttrykk. Jeg kan få et nokså normalt utseende portrettbilde ved 70 mm, med litt komprimering, eller jeg kan satse på vidvinkel og leke meg med forvrengningen, få modellens hender eller føtter nær objektivet.»

Hans endelige råd for motefotografering? “Kjør på. Hvis du bruker et objektiv som er bredere, utnytt forvrengningen og bruk den for å maksimere historien du ønsker å fortelle. Hvis objektivet komprimerer; gjør det samme.”