“For meg er musikk den aller største kunstformen,” sier Kaupo Kikkas når vi spør ham om hans to store lidenskaper. Det kan virke overraskende for dem som har sett hans fantastiske portretter, men det er en logisk forklaring; du ser det når du forstår Kaupos arbeid, hans historie og den indre koblingen mellom lidenskap og kreativitet.
“Musikk er ikke-målbar i sin abstraksjon. Fotografering er min andre kjærlighet, med den er mer håndfast for meg, nærmere virkeligheten. Så hvorfor er jeg fotograf? Jeg føler jeg kan være mer til nytte i verden som en god fotograf enn en middels musiker!”
Kaupos oppriktighet viser her et snev av beskjedenhet, men det denne kombinasjonen av lidenskaper egentlig forteller oss er at spesialisering innen fotografering er en mektig ting; det er et fokus og en hengivenhet som veldig ofte skiller fantastiske bilder fra gjennomsnittlige bilder. Spesialisering handler om å finne den tingen du bare ikke kan la være å ta bilder av; når det er så naturlig og morsomt at det ikke føles som en jobb lenger. Ta bilder av det du elsker, så vil folk se det i bildene og respondere. Med Kaupos arbeid vil du føle hans kjærlighet til musikk direkte i bildene.
Dette skjedde selvsagt ikke over natten. I stedet ble elementene satt sammen på samme måte som med noter til akkorder. “Jeg gikk på en musikkskole etter sovjetisk ånd i Estland,” forklarer han, “og disse skolene har en streng og seriøs tilnærming. Det var egentlig bare ett valg: du kan bli en musiker eller en mislykket musiker.” Men selv på den tiden var han interessert i fotografering og ble trollbundet da han fikk tak i det som trolig var det første digitale kameraet i Estland med bare hadde 0,3 megapiksler. Han kjøpte også et filmkamera som han brukte for å lære tradisjonelle teknikker, og som etter endt skolegang gjorde at han kunne livnære seg som frilansfotograf i Finland. Der studerte han også fotografering. Etter hvert mente Kaupo imidlertid at han måtte ta et valg. “Musikk var det jeg var utdannet til og kunne gitt meg en karriere, men jeg kunne ikke fortsette å satse halvveis på to ting; det er et prinsipp jeg har – å ikke gjøre ting halvveis.”
Men én gang musiker, alltid musiker, og etter 10 år bestemte han seg for å prøve å kombinere de to. Han konsentrerte seg om å jobbe med musikere han kjente – den første kunden hans var klarinettlæreren hans. Han var imidlertid stadig i tvil.
“Jeg trodde ikke det var mulig å spesialisere seg i Estland; det finnes ingen penger innen klassisk musikk der, men jeg tenkte at det kanskje var mulig i utlandet. Jeg gjorde noen forestillinger gratis, deretter for et lite honorar for å gjøre navnet mitt kjent. Til slutt kunne jeg bytte ut alle mine kommersielle jobber – som var bedre betalt – for bare å drive med musikk.”
Musikkfotografering er selvsagt et bredt felt, og Kaupos portretter er bare én av mange nisjer. “Det er forenkling,” forklarer han, “men for meg er det hovedsakelig to typer; det er hendelsesbasert eller dokumentarisk musikkfotografering, som kan omfatte konserter eller festivaler. Konsertbilder kan være kunst, men det er sjelden i de kretsene, og faktisk er det ikke høye forventninger om det heller. På den annen side har vi portrettet, som er det jeg driver med. Det er en veldig annerledes tilnærming fordi det er viktig å få et nært forhold til objektet.” Du kan til og med se det ut fra den naturlige måten objektene hans holder instrumentene på.
“Hvis forholdet er feil eller du har feil tilnærming, kan du lett ende opp uten resultater fra en fotosession. Trikset er å innse at det å ta et portrettbilde ikke er en enveisjobb. Det er en duett, ikke en solo. Når jeg jobber med musikere, sier jeg ‘dette er som kammermusikk’, og dette forstår de godt fordi med en pianist og cellist er det en kombinasjon … det er tillit. Det er det samme med fotografering. Hvis bare den ene av dere anstrenger seg, holder det ikke. Dere må jobbe mot et mål.”
Dette oppnår han gjennom å bruke empati og bygge opp et forhold til objektet, og at hans inngående forståelse for musikk skaper bånd som er mer personlige og kommer tydelig fram i bildene.
Han har lagt merke til at noen føler seg ubekvemme med å bli fotografert, så det er viktig for ham å vise objektet respekt og få det til å slappe av. Dette kommer godt frem i bildene hans og det er en ro over objektene. Han sier: “I mange portretter kan du se at de har høye skuldre på grunn av for mye luft i lungene, og holdningen er defensive …” Igjen handler det om å være medfølende for å hindre dette, ikke bare være en fotograf som kommer inn med kommanderende stil. Hvis du ønsker å tvinge gjennom en stil eller idé som ikke passer personen, kan tingene raskt låse seg. “Teknikken må ikke overvelde objektet. Ellers vil det si mer om fotografen enn om objektet.”
Bruk av flotte fotograferingssteder spiller også en stor rolle i Kaupos arbeid – så mange av hans bilder inneholder interessante bakgrunner eller innramminger som står til objektet – men det skjer som sagt ikke av seg selv. Han legger merke til steder og legger dem i minnet: “Jeg har alltid øynene med meg når jeg går og forsøker å finne gode steder. Noen ganger har jeg et sted i hodet i årevis. Som dette i en gammel torvmyr, med røtter som er hundrevis, eller tusenvis av år gamle; det virket så merkelig og apokalyptisk. Så får jeg plutselig et objekt som passet perfekt til det stedet.”
Kaupo sier at interessante fotograferingssteder hjelper ham med å holde tingene nye for seg selv og publikum, og det er også grunnen til at han bruker mye tid på personlige prosjekter.
“Det blir viktigere og viktigere for meg hvert år,” sier han, “at jeg ikke gjentar meg selv som portrettfotograf. Ja, objektene skifter, men jeg er redd for å få en for gjenkjennbar visuell stil. Jeg må jobbe med mine egne greier – jeg kaller det fri kunst – hvor en idé treffer meg og jeg kan reagere på min egen måte. Det er da jeg kan være på mitt beste som fotograf, men så er jeg også så heldig at mitt felt også er den viktigste tingen for meg.”
«Jobb hardt og vær glad i det du gjør, så vil resten komme av seg selv.»
