Ute i kulden

Vinteren i Kirgisistan er nådeløs. Temperaturen kan synke ned til -35°C om natta, og Frederik Buyckx fikk litt av et sjokk første gang han besøkte landet. «Jeg kom i november, som var kaldt, men det begynte ikke å snø før det hadde gått noen uker. Mot slutten av oppholdet falt snøen i takt med temperaturen, men vi dro fremdeles ut på fjellbeitet.»

Da Frederik var i Kirgisistan bodde han i en landsby nær At-Bashy, som bokstavelig talt betyr «hestehode». Dette ble navnet på prosjektet hans; et prosjekt Frederik følte seg trukket til.

«For meg var det et personlig prosjekt som handlet om å finne noe jeg ikke har her i Belgia», forklarer han. «Vidstrakte landskaper og natur og alt det. Det ble en søken etter noe jeg ønsket å oppleve, fordi jeg ville undersøke hvordan dette nomadiske folkeslaget lever sammen, men også i konflikt med, naturens krefter – spesielt om vinteren når omgivelsene er svært vanskelige å overleve i.»

Frederik sitt prosjekt handler om å dokumentere livene til halv-nomadiske sauegjetere som flytter med dyrene sine fra vinterbeitet i fjellet til mye varmere sommersletter én gang i året. På slettene bor gjeterne i jurter. Det er over 100 km mellom vinter- og sommerbeitet, som betyr at gjeterne tilbringer mange dager på flyttefot. De har levd slik i flere århundrer, og noen forventer kanskje at denne levemåten er i ferd med å forsvinne, men det er faktisk ikke tilfelle.

Frederik forteller at «for meg handlet ikke dette prosjektet i det hele tatt om historisk dokumentering. Jeg opplevde det ikke som om denne nomadiske livsstilen er i ferd med å forsvinne på lang tid. Guidene mine var to unge menn på tjuefem år som snakket om å bygge sine egne gårder i fjellene.»

Alle bildene fra prosjektet er tatt i svart/hvitt, som Frederik valgte for å understreke det røffe landskapet. Samtidig legger Frederik til, «svart/hvitt hjalp meg også å se essensen av det jeg tok bilde av, fordi jeg ble ikke distrahert av fargene i naturen.»

Siden Frederik tilbrakte det meste av tiden på hesteryggen, var det viktig å ha med så lite utstyr som mulig. Han hadde kun med seg to kameraer og to objektiver – et par Sony α7R III-kameraer med et 28 mm f/2-objektiv på det ene og et 24–70 mm f/2,8 GM-objektiv på det andre. «Jeg brukte for det meste bare det ene kameraet, og kameraet med 28 mm f/2-objektivet brukte jeg bare innendørs. Det ville vært umulig å brukt samme kamera både innendørs og utendørs, for det tar timevis for kameraet å akklimatisere seg for å unngå kondensering.»

Frederik hadde også andre grunner til å bruke to forskjellige objektiver på kameraene sine. «Jeg bestemte meg for å bruke 28 mm-brennvidden på innendørs-kameraet fordi jeg likte å ha et lite, diskré oppsett», forteller han. «Jeg brukte også lydløs lukker for å ikke forstyrre familien i hjemmet deres.»

En annen ting som hjalp Frederik i de ekstreme forholdene var den kontinuerlige autofokusen til α7R III. «Dette var første gangen jeg bruke autofokusen ordentlig. Jeg tok bilder av mennesker og hester i bevegelse mens jeg selv satt på en hest i bevegelse, så den kontinuerlige autofokusen hjalp meg virkelig med å få alt i fokus.»

Bortsett fra utstyret, var det noe annet som hjalp Frederik med å ta bilder under så vanskelige forhold for å fortelle den historien han ønsket å fortelle? «Det hjalp definitivt å bli kjent med de jeg tok bilder av! Jeg var der så hyppig i løpet av en treårsperiode», forklarer han, «så jeg ble kjent med dem og vi ble etter hvert gode venner. De er et veldig åpensinnet folkeslag. Vi kunne ikke kommunisere så lett – de kan ikke engelsk og jeg kan ikke språket deres – men de gjorde det lett for meg å bli inkludert. De ønsket meg velkommen i hjemmene sine.»