Enhver student av naturen kan fortelle deg at forandring er progressiv. Adaptering og innovasjon skaper nye nisjer, og arter trives best når det er mangfold. Kan villmarksfotografering også være slik? Nå som vi har kamerateknologi som gjør det lettere enn noensinne å ta skarpe, detaljerte bilder, er det essensielt å gjøre noe annerledes som skiller seg ut?
De siste årene har villmarkseksperten Andreas Hemb gitt seg selv denne oppgaven.
Andreas forklarer: «I deler av arbeidet mitt har jeg beveget meg bort fra rene dokumentarbilder, og prøvd å oppdage et annet aspekt ved villmarksfotografering, som jeg synes handler mer om å fange følelsen av å være der. Jeg kaller det ‘grensen mellom drøm og virkelighet’, og det handler om å vekke følelser i stedet for å bare ta et bilde av dyret. Du har kanskje sett et ‘normalt’ bilde 1000 ganger før, men hvis du kan vise noe på en nye måte, så vekker du interesse.»
Med en bred fotobakgrunn kan Andreas utfordre grensene for vanlig fotografering av dyrelivet. Siden han tidligere har vært landskapsfotograf, kan han trekke flere linjer mellom landskapsfotografi og de bildene han nå tar.
Selv om Andreas bruker standarder fra landskapsfotografering, er ekspertisen hans innen det å ta bilder av ville dyr essensiell for å sørge for at han får det perfekte bildet. «Du har alle de normale aspektene innen fotografering, som det å forstå lyset, bakgrunnen og så videre», sier han, «men så har du også dyret som du må fange i det spesielle øyeblikket. Så du må være dyktig når du er der ute, og få dyret til å akseptere at du er der: nær nok til å ta bildet, men også for å forstå oppførselen til dyret – måten det beveger seg på og reagerer på det som skjer, slik at du kan forutse hva som kan skje – fordi det faktiske øyeblikket du vil fange kan forsvinne raskt.»
Andreas har produsert en vidunderlig serie kunstneriske naturbilder med de siste prosjektene hans i hjemlandet Sverige og i Florida, med enten α7R III eller α9. For eksempel, da han brukte panoreringsteknikker for å ta bilde av en snøhegre som fisket. Han forklarer: «Jeg følgte den med en lukkertid på 1/60 sek., som er mye lengre enn jeg vanligvis ville brukt når jeg tar bilder av dyr, og den tilsiktede bevegelsesuskarpheten gjør hodet skarpt på en måte som lar deg se hva det er, men med uskarp vinge og bakgrunn.»
EVF og histogram gjør virkelig nytten for seg når det gjelder silhuettbilder og motiver som er lyst opp bakfra, forteller han, «fordi da får du øyeblikkelig tilbakemelding, og vet instinktivt hvordan du skal justere for å få til lyset, enten manuelt eller med eksponeringskompensasjon. Å ta bilder med sola lavt på himmelen er så mye lettere, og du skader ikke øynene heller! Den lydløse lukkeren, IBIS og EVF harmoniserer i bilder med lav vinkel, som for eksempel vadefuglene i silhuett, og svanen i det glitrende vannet, hvor jeg brukte et flytende gjemmested for å komme nær på.»
Et av de andre Florida-bildene hans er av en alligator som svømmer blant rolige gjenspeilinger, hvor Andreas har invertert bildet på en lur måte. Det første du ser er trærne og himmelen, og så alligatoren. Du får nærmest et instinktivt sjokk når du får øye på rovdyret. «Det er en superenkel teknikk», ler han, «og litt av en overraskelse. Det er et eksempel på å gjøre noe annerledes på en veldig enkel måte. Forhåpentligvis, som med de andre bildene, får det deg til å stoppe opp og tenke over hvor vakker villmarken er, og hvordan vi kan bevare den for fremtidige generasjoner.»
«Et bilde kan bestå av så mye mer enn bare en refleksjon av omgivelsene våre. Jeg jobber hardt for å fange noe mer enn dokumentaraspektet innen fotografi – et bilde skal skape følelser.»
«Jeg var alltid interessert i å observere dyrelivet», sier han, «og det utviklet seg gjennom å ta bilder av landskap, da jeg ønsket å ha noe levende i bildet for å skape en sterkere forbindelse. Selv om naturen var vakker, var det som om noe manglet. Liv skaper alltid dynamikk i bildet, og i opplevelsen.»
