Ta en del utøver, la putre i mange år med konkurranser, spe på med fotografengasjement og kok opp ved noen av verdens mest spennende sportsarrangementer. Resultatet? En fotograf som er like fokusert som en topputøver – noe som skjerper dem for konkurransen og tilfører bildet ærligheten fra en innsider. Hils på Mine Kasapoğlu.
“Hvis du ikke er utslitt,” ler hun: “Kanskje du gikk glipp av noe!” Denne holdningen er en perfekt beskrivelse av Mines tilnærming. Fullstendig oppslukt i det hun tar bilder av, er hun like mye med som utøverne. Det er noe som bare kan komme fra en ekte og lidenskapelig kontakt med objektet.
“Kanskje det viktigste for meg når jeg tar bilder av sportsbegivelser, er å være i øyeblikket – akkurat som utøverne. Mine beste bilder er fra øyeblikkene når alt flyter og jeg går på autopilot. Jeg lar tingene ta over. Jeg kan selvsagt planlegge, men det blir instinktivt. Når du er i øyeblikket, blir du ikke sulten eller føler kulde. Du tenker bare på bildet. Du er ett med kameraet og når du er ferdig og kommer deg hjem, detter du bare sammen.”
Nå fotograferer Mine konkurransesport rundt om i hele verden, inkludert sommer- og vinter-OL. Hun begynte å kjøre ski da hun var to år gammel, og innen hun var 14 var hun på landslaget for Tyrkia. I en alder av 16 gikk hun over til snøbrett, men begynte ikke å konkurrere igjen før i 2006, da det ble en OL-gren.
I de mellomliggende årene studerte hun også fotografering ved Speos Photographic Institute i Paris.
“Min lidenskap for fotografering og sport var lenge atskilt. Jeg holdt på med portrettbilder, mote og registrerte livet mitt som noen-og-tjueåring … jeg likte å ta portrettbilder av virkelige personer, tok meg god tid med dem og ble kjent med dem. Jeg ble stadig mer tiltrukket av virkelige hendelser, og for meg finnes det ikke noe mer virkelig enn sport. Så det var da jeg begynte å kombinere de to.
Selv om det endte med at hun ikke kvalifiserte seg, brukte Mine de fire årene før Vancouver 2010 til å trene nesten daglig i håpet om å få delta i OL. Det klarte hun ikke, men reisen skulle vise seg å forme henne til det hun skulle bli: “Jeg begynte å få de samme følelsene for fotografering som jeg hadde for konkurransen. Jeg kvalifiserte meg ikke som utøver i 2010, men som fotograf; det var den første ordentlige jobben, da det ble virkelig.”
Mine søker etter det samme elementet av virkelighet og sannhet i bildene hun tar, og mener det er jobben hennes å overføre følelsene som oppstår under konkurranser. “Jeg ønsker å forevige det utøveren føler og få seeren til å føle det også.
Hva er det egentlig hun er ute etter? Hvordan gjøres rammen dynamisk nok til å utløe den følelsesmessige responsen fra seeren? Hun forklarer: “En av de første tingene jeg ser etter, er en ren bakgrunn. Jeg ønsker ikke distraksjoner, men det handler ikke bare om estetikk. Jeg vil at fotografiet skal speile hvordan utøveren tenker – fullstendig fokusert. Mye av det kommer fra posisjonering og selvsagt også bruk av korrekte objektiver, som FE 70–200 mm f/2,8 G Master, som jeg liker godt.”
“Når du har et objekt som for eksempel en skikjører som kommer rett mot deg, må du være skikkelig god for å holde tritt. Sony α9 gjør det så mye enklere enn tidligere. Jeg bruker iblant innstillingen Wide AF area, for eksempel når objektet er svært nær, men normalt liker jeg å stille inn Focus Area på Flexible Spot Medium, hvor du kan flytte det rundt i rammen og la Continuous AF fange inn objektet og holde det i fokus.”
“For å få den følelsesmessige responsen, er jeg på jakt etter energi – noe i utøverens bevegelser som får deg til å holde pusten - så α9’s 20 fps burst-modus er veldig nyttig. I konkurranser kan du ikke bare si til utøveren: «Kan du gjøre det en gang til?», men 20 fps betyr at du kan fange opp det avgjørende øyeblikket når du redigerer. Det som gir deg følelsen. Det er fantastisk, og det gjør jobben min så mye enklere. Selvsagt kan du ikke bare knipse bilder helt vilt, men det øker mulighetene for å få blinkskuddet.”
I stedet for et bestemt tidspunkt under konkurransen, har Mine funnet ut at det ideelle tidspunktet for å ta det perfekte bildet ofte er like før begivenheten starter: “Jeg får bare ikke nok av de øyeblikkene, nettopp fordi jeg føler så sterkt med dem. Jeg setter meg inn i situasjonen. Du har trent hele livet for det som straks skal skje – kanskje et løp som bare varer i 20 sekunder. Så like før er den potensielle energien på sitt maksimum. Alt kan skje og jeg elsker det øyeblikket på grunn av alle mulighetene. Du kan være heldig og få tatt bilde av dem like før de gjør noe storartet. Sammenlign det med alle bildene du ser, smilende med medaljer – de har jeg sett nok av. Det er ok for andre, men jeg er mer interessert å finne sannheten ved hva de gjør rett før.”
Det å bli inspirert av utøverne hun fotograferer står sentralt for det Mine gjør, så i mange år har bildene hennes dreid seg om å hylle dem. Det er konkurranseelementet – fokuset – som driver fotograferingen, akkurat slik det drev henne som utøver. “Jeg vet hvor mye innsats det krever og hvor hardt det er å være der, så de er alle helter for meg, bare fordi de har kommet så lang. Jeg forsøkte å bli en av dem, men klarte det ikke. De er 1000 ganger bedre enn jeg var, og det gjør meg ydmyk. Så når jeg føler meg trett eller nedfor, gir de meg motivasjon – fordi jeg mener de fortjener et flott bilde av seg selv. Jeg ønsker alltid å få dem til å se bra ut, så selv ved redigering velger jeg aldri bildene av dem når de mislykkes. Jeg ønsker å få dem til å se ut som helter.”
«Søken etter lys, energi og følelser, fanget i rett tid»
