For Jan Tichy er gatefotografering en lidenskap, en kilde til kunstnerlig uttrykk. Men det er noe i tillegg – det er en treningsarena.
Alle som har prøvd seg på gatefotografering, vet én ting: det er et krevende motiv. Det kan være hardt arbeid, dristig, slitsomt, til og med adrenalinpumpende. Når du har tatt gatebilder, vil du … forandre deg. Han sier at alt dette er med på å gjøre ham til en bedre fotograf, både på gaten og andre steder.
“Det er så mange flotte ferdigheter man lærer på gaten,” forklarer Jan: “du lærer å kontrollere kameraet raskere, og du begynner å se ting. Men det viktigste er likevel hvordan du lærer å reagere: du blir raskere og begynner å fange mer og mer av de glimtvise øyeblikkene. Du kan ta med alle disse tingene til portrettering, brylluper og alle andre begivenheter hvor du har med mennesker å gjøre.”
“Som gatefotograf ønsker jeg å forbli usett, anonym ... Jeg ønsker ikke å forstyrre øyeblikket med min tilstedeværelse. Det er det samme når jeg fotograferer i et bryllup. Og i begge tilfeller oppdager jeg at folk oppfører seg mer naturlig når de ikke vet at jeg er der. Naturlige reaksjoner er det jeg går etter. Noen gatefotografer liker å være med på bildet; de liker å få en reaksjon – men jeg ønsker å være usynlig.”
Det beste av alt er at treningsarenaen i gata er der når du trenger den, sier Jan: “Du kan ta gatebiler når som helst og overalt. Og det er avhengighetsskapende: Du begynner å like det, og du bruker mest mulig av fritiden din på å gjøre det.” Dette er faktisk en av de beste reglene for treningsarenaen i gata: Ha alltid et kamera med deg. Jan vet at alt dreier seg om muligheter i gatefotografering, så han har alltid et kamera på lur, enten det er hans Sony α9 eller RX1. “Alt jeg tar bilder av i gata, er på lykke og fromme. Alt. Det er alltid noe å ta bilde av, selv om jeg bare står og venter på en buss eller trikk. Du får bare én sjanse. Du kan ikke ta det på nytt. Jeg kan garantere at hvis jeg legger kameraet hjemme en dag, ser jeg noe helt fantastisk og angrer som bare det!”
Hva er så disse teknikkene som hjelper ham med å ta bilder usett? Han sier det dels er tilnærming, dels hjelp fra teknologien. “En av de første tingene som hjelper meg er faktisk en vippbar skjerm. Med den kan jeg ta bilder fra hoftehøyde slik at folk ikke legger merke til det. Dermed oppfører de seg naturlig. Når du komponerer på den måten, tror folk at du bare justerer kameraet eller sjekker bilder, men det kan faktisk være at du tar bilder. Hoftehøydeteknikken er veldig viktig for min stil.”
Det er også en fordel å ta bilder på travle steder og på travle tider på døgnet, sier Jan, når du ikke bare finner en masse motiver, men folk vil også være for distrahert til å legge merke til deg. Han liker godt å jobbe på turiststeder også, “hvor alle har et kamera i hånden.”
En annen løsning for å unngå oppmerksomhet og ta fengslende gatebilder, er å finne en god komposisjon, eller godt lys og vente til motivet kommer inn i det. Dette er noe Jan gjør ofte, siden det synes å være en mer effektiv måte å fange øyeblikket på enn å jakte på motivene. “Det vanskeligste med å ta gatebilder er å fange et perfekt øyeblikk; du vet ikke når eller hvor det vil skje. Iblant er du heldig, men jeg liker å lage en komposisjon og vente. Det kan være en flott ramme eller en refleksjon … deretter venter jeg på at noen skal gå forbi, gjøre noe og få ting til å skje. Folk tror faktisk at de er i veien og unnskylder seg, noe som er bra for da vet de ikke at det er de som er motivet!”
Han setter opp kamerat på en bestemt måte og forsøker å holde alt så enkelt som mulig, slik at han ikke må bruke tid og energi på innstillinger når han heller vil observere og ta bilder. “På den måten kan jeg reagere raskere,” sier han, og fortsetter: “Jeg kjenner noen fotografer som for eksempel liker å skifte målemodus hele tiden avhengig av hva de tar bilde av. Men det ville bare sinke meg. Og det øker risikoen for å gjøre feil. Jeg holder alt nøytralt, standard, så jeg kan til og med jobbe med én hånd.”
“Jeg tar bilder i blenderprioritet, men jeg bruker det med Auto ISO. Denne funksjonen er veldig hendig i og med at den velger den lengste åpnerhastigheten du kan ha, basert på den høyeste ISO du ønsker å bruke. Jeg satte den til kanskje 1/500sec, og den går ikke lavere enn det, i stedet for å endre ISO. Disse kameraene er fantastiske til å håndtere støy. Jeg kan gå fra sterk sol til skygge og vite at kameraet vil omstille seg.”
Når det gjelder fokusering, bruker Jan Continuous AF med den minst mulige AF spot og beveger den etter behov. Men han er også avhengig av α9’s Eye-AF, “særlig når jeg ikke kan sjekke fokuset på skjermen. Jo bredere sonen er, desto mer rom for feil. Så jeg ville ha laget det enda mindre hvis jeg kunne! Og jeg tar bare bilder i enkeltrammer, ingen skuddsalver på 20fps. På den måten kan jeg konsentrere meg om det bestemte øyeblikket.”
Men er det situasjoner når det blir viktigere å fange øyeblikket enn de tekniske aspektene ved skarphet? “Ja, når det er et spesielt øyeblikk eller en følelsesladet stemning, kan jeg iblant lukke øynene og si: «det er ikke perfekt, men jeg velger det likevel fordi det er ekte». Som det bildet av kvinnen som krysser gaten. Nesten alle er utydelige, men jeg har beholdt det fordi bildet hadde energi selv om det ikke var skarpt. Skarphet er viktig og du må vite hvordan du får det til, men det er ikke det som skaper et flott gatebilde – det er bare et pluss. Hvert bilde består av flere lag: lyset, fokuset, komposisjonen, historien … jo flere av disse faktorene du får med, desto mer vokser det og blir bedre og bedre.”
«Fotografi har gitt meg den største gaven jeg kunne fått, nemlig muligheten til å se verden i et unikt perspektiv. Det finnes så mye skjønnhet og magi som er verdt å ta bilde av. Man må alltid være på leting og alltid være klar»
