Stol på meg

Brendan sitt siste prosjekt, «ett-minutt-portretter,» bragte derfor et par interessante problemstillinger med seg. «Ja,» sier Brendan og ler, «prosjektet var en stor utfordring, spesielt fordi jeg valgte ut tilfeldige fremmede blant gjestene på arrangementene mine. Men jeg liker utfordringer. Som fotograf må man sette lista så høyt som mulig hver dag.»

Brendan forteller at målet med prosjektet var å vise at du kan ta et flott portrett på bare ett minutt, «men det går ikke uten tillit. Tillit mellom fotografen og subjektet, og mellom fotografen og kameraet.»

Det var denne kombinasjonen, sier han, som lot han skape denne serien svart/hvitt-portretter. Han mener at alle kan gjøre det så lenge de har de rette ferdighetene og det rette utstyret. «Jeg ville vise andre at de kan bruke denne metoden innen gatefotografering eller hva som helst, egentlig. Mange er redde for å gå opp til folk og spørre dem.»

Brendan fortsetter, «Tillit må fortjenes gjennom måten vi ser på og snakker med mennesker. Selv i situasjoner som disse folksomme arrangementene med 200–300 mennesker prøver jeg å skape et rom for meg og subjektet. Jeg ber dem om å ikke se på folkemengden, men på meg, som om det bare var oss to og ingen andre til stede. Da slutter de å være nervøse, og slik jobber vi sammen som fotograf og subjekt; det blir til et samarbeid.»

Så hvordan klarer egentlig Brendan å etablere kontakt med subjektet på så kort tid? Nå, sier Brendan, jeg spør dem om å se inn i objektivet for å prøve å finne ham i det. «Det er veldig viktig», forteller han, «fordi det blir noe helt annet enn om noen bare stirrer på kameraet. De ser mer konsentrerte ut, som om de er midt i en samtale. Dette skaper den kontakten som gjør bildet så bra.»

Ett minutt er ikke lenge, så Brendan måtte kunne stole på at α7R III-kameraet hans kunne fange opp den kontakten han nettopp hadde etablert med subjektet. Den viktigste faktoren? «Skarphet», sier han. «Med Sonys øye-autofokus vet jeg at jeg ikke trenger å bekymre meg for at øyene ikke er i fokus. De er alltid i fokus, selv med største blenderåpning. Før øye-AF var det alltid en risiko for at skarpheten kunne ende opp på øyelokket eller -brynet, så man lurte ofte på om man egentlig hadde kontroll.»

Men nå? «Jeg vet at jeg kan jobbe med subjektet,» sier Brendan og legger til, «og holde kontakten med dem. Jeg vet at jeg aldri trenger å bekymre meg for kameraet; det er bare en forlengelse av kreativiteten min. Det er det viktigste, spesielt hvis du bare har ett minutt på å ta bildet. Igjen handler det om tillit – tillit til kameraet mitt. Derfor jobber jeg med α7R III, fordi teknologien i det lar meg gjøre det jeg vil.»

For å kunne jobbe raskt og bruke et enkelt lysoppsett brukte Brendan α7R III sine TTL-funksjoner, noe han ikke vanligvis gjør. «Jeg er ganske gammeldags, så i studioet liker jeg å bruke en lysmåler. Når jeg ikke har tid til det hjelper det veldig å ha TTL. I serien tok jeg alltid det første bildet med TTL, og så brukte jeg de samme innstillingene i manuell modus for å ha full kontroll. Jeg føler det er en slags hybrid-måte å ta bilder på, med et godt utgangspunkt som lar meg utvikle bildet videre.»

Den siste typen tillit er den jeg må skape mellom meg og seeren, sier Brendan, fordi jeg spør dem om å sette pris på en serie bilder som kan ha blitt tatt mange mil og måneder fra hverandre. I et prosjekt som disse ett-minutt-portrettene, stammer suksessen fra det å oppnå en kontinuitet i bildene.