24. mars 2022 feide en calima over Sør-Spania. Himmelen ble en levende oransje, og fuktighet ble sugd ut av luften, og gjorde den tørr og kvelende. Det ble vanskeligere å puste, og alt var dekket av et lag med støv.
Calima er det spanske begrepet som brukes for å beskrive den støvfulle vinden som ankommer i Sør-Spania fra Nord-Afrika. De enorme støvskyene tar med seg støv og sand fra Sahara-ørkenens 9,2 millioner kvadratkilometer, og blåser det inn på spansk område. Dette kan vare i opptil flere dager.
For surfere kommer vindene med imponerende bølger til strendene i sør. De lokale surferne var naturligvis raske til å dukke opp og komme seg i vannet, og jeg var så klart der for å fange handlingen mot den spektakulære oransje himmelen.
Jeg stilte Alpha 7 IV til blenderprioritet, ISO auto, og vekslet kontinuerlig AFmodus til Sone. Jeg stolte på at A7 IV og det nye objektivet FE 70-200mm f/2.8 GM II kunne holde presist fokus på surferen og holde subjektet skarpt i alle bildene mine – og jammen hadde jeg rett.
Jeg tok bilder fra stranden, og 200 mm-siden av zoomobjektivet lot meg holde surferen stor nok i bildet mens jeg samtidig kunne avbilde den utrolige oransje bakgrunnen. Fokushastigheten viste meg all mulig tillit da jeg tok bilder den morgenen. Det eneste jeg var redd for var om jeg kunne gjengi fargen av den surrealistiske atmosfæren som var synlig på himlen.
Jeg fulgte denne ene surferen helt fra starten av forsøket hans på å ri denne bølgen. 10 fps frekvens med kontinuerlig fotografering på Sony Alpha 7 IV lot meg ta 19 bilder på bare noen få sekunder – utrolig! Hvert eneste av disse bildene var i fokus også. Helt fra starten når han fant bølgen til det øyeblikket da han fløy av bølgen og surfebrettet sitt. Det er ett av favorittbildene mine i hele kolleksjonen jeg tok.
Tro det eller ei, men fargen du ser er ikke resultat av manipulering. Det er bare en sandstorm, en calima, som skaper denne spektakulære oransje fargen, og frykten min for å ikke kunne gjenskape fargen forsvant fort. Alpha 7 IV gjenga oransjetonene perfekt og uten problemer.
Etter at jeg fikk dette bildet, fortsatte jeg med å fotografere de neste surferne som ventet på å ri den neste bølgen – men jeg visste egentlig at jeg hadde tatt det som kom til å bli favorittbildet mitt fra den dagen, og jeg var fornøyd med den følelsen. Jeg følte at jeg hadde tatt noe som kom til å bli et viktig bilde for meg. Jeg frydet meg og viste det til de andre surferne og tilskuerne på stranden, og kunne knapt vente til å komme meg hjem og se på bildet på en større skjerm.
Jeg hadde ikke muligheten til å komme meg i vannet den dagen, men det var greit. Jeg fikk tatt et bilde som kom til å bli med meg resten av livet.