I musikkbransjen kan lidenskap og entusiasme ta artister langt. Kombiner det med ekte talent, og potensialet blir ubegrenset. Ralph Larmann har alle disse egenskapene, både som musiker og fotograf, og selv om han aldri har spilt på stadionscenene han nå fotograferer, har hans hengivenhet og entusiasme for faget gjort han til et av de største navnene innen musikkfotografering.

Ralph har brukt karrieren sin på å fotografere noen av verdens største band og på å utgi fotobøker om turnévirksomhet og scenografi, og han tilskriver suksessen sin en genuin kjærlighet til musikken. «Det er min første kjærlighet», sier han, «og jeg har spilt trommer siden jeg var ni år gammel. Jeg studerte trommer på musikkskole fra jeg var 13, var manager og spilte i band, produserte musikk og underviser fortsatt i trommespill én gang i uken. Musikk er alltid rundt meg, og jeg vil aldri gi slipp på røttene mine.»

Da han var 19 år gammel, og skrev for musikkmagasiner, tok han en viktig beslutning – å fotografere bandene han møtte selv. «Det var slik jeg begynte å fotografere», forteller han, «og hvert eneste bildet var drevet av min hengivenhet for musikk. Jeg skrev en serie om turnélivet, der jeg tok for meg utstyret til band som Kiss, The Rolling Stones og Oasis, instrumentene og forsterkerne deres… og så fotograferte jeg de vanlige tre-fire låtene i begynnelsen av et sett. Det var der jeg virkelig begynte å skape stilen min.»

Ralphs arbeid er sentrert rundt energien og følelsene i en liveopptreden. «Det perfekte bildet må ha all den vitaliteten som oppstår i rommet», forklarer han. «Det kommer fra posituren til artisten, belysningen, hvordan de er innrammet av scenen, og jeg elsker også å se publikum. Det er livemusikk, så betrakteren skal føle at de er sammen med alle de andre, med bassen dunkende i brystet.»

Ralphs nylige arbeid under Eurovision Song Contest illustrerer dette perfekt. «Jeg har fotografert Eurovision 18 ganger nå», sier han, mens han smiler, «og den store finalen har den mest fantastiske energien. For meg er dette musikkens OL, og jeg elsker det. Menneskene, moroa, 40 nasjoner som feirer musikken… Det er fantastisk!»

«Du må knytte publikum til det som skjer på scenen», forklarer han, «fordi de og omgivelsene er en del av showet. Det vet artistene, så det bør fotografene også vite.» Ralph bruker ofte en bred innramming for å få med fansens begeistrede ansikter og den strålende scenografien, lyset og pyroteknikken sammen med artistene, og på de største arrangementene bruker han opptil åtte Sony Alpha 1-kameraer.

«Det er så mange måter disse kameraene kan hjelpe meg på, det er helt sprøtt», sier han. «Under Eurovision hadde jeg fire Alpha 1-kameraer som fotograferte på avstand med primeobjektiver som FE 14 mm f/1,8 GM og FE 35 mm f/1,4 GM, i tillegg til fire kameraer med meg mens jeg beveget meg rundt på scenen, utstyrt med zoomer som FE 12–24 mm f/2,8 GM og FE 24–70 mm f/2,8 GM II.»

«Jeg bruker time lapse-moduser for fjernopptakene fordi det er mange forstyrrelser på konserter, og du kan ikke stole på et radiosignal», forklarer han, «og på nye steder begynner jeg tidlig og sjekker ut de beste stedene å rigge kameraet. Jeg har mye erfaring med hva som fungerer, men det kommer an på typen konsert, lyset og størrelsen på lokalet og scenetypen. Heldigvis har jeg mange verktøy som hjelper meg med å sikre kameraene, spesialistbraketter og mange håndlagde stativer, hvorav ett er 13 meter høyt!»

Å jobbe med vidvinkel har andre utfordringer som Alpha 1 også hjelper Ralph med å overvinne. «Dynamisk omfang er et stort problem fordi scenelyset og pyroteknikken er så lyssterke og uforutsigbare», fortsetter han. «Det er ild, lasere, røyk, store svingninger i fargetemperaturen… så jeg er avhengig av kameraets briljante 14-biters raw-filer for å få best mulig kvalitet i redigeringen. Jeg behandler bildene enkeltvis fordi ingen av dem har samme lysforhold, men takket være Alpha 1s serieopptak med 30 bilder i sekundet kan jeg plukke ut akkurat det øyeblikket jeg ønsker.»

Kameraets fantastiske oppløsning på 50 megapiksler er også viktig for han for å kunne formidle det han føler på spillejobber og konserter. «Alle disse pikslene betyr at jeg kan lage enorme utskrifter på 2 m som virkelig lar betrakteren leve seg inn i liveopplevelsen», fastslår han, «slik at de kanleve seg inn i øyeblikket.»

Til slutt, hva med Ralphs egen energi? «Jeg har massevis», sier han, mens han ler, «for det føles aldri som jobb å fotografere arrangementer som Eurovision. Men du må være forsiktig med energien din. Den må brukes på riktig sted, så sørg for at du driver med du elsker. Når jeg fotograferer musikk med Sony-utstyret mitt, vet jeg at jeg er på rett sted, og jeg føler at den samme energien kommer tilbake til meg.»