“Folk flest ser ikke det store bildet,” sier Chris Schmid.” Det kan selvsagt gjelde for en rekke ting, men i dette tilfellet dreier alt seg om naturfotografering – særlig om omgivelser, habitat og historiefortelling.
“Når folk drar på safari, jobber de mesteparten av tiden, de nyter ikke øyeblikket. De krysser av en sjekkliste med ‘Jeg vil se dette, dette og dette’, så de oppholder seg fem minutter ved løven, så nær som mulig, tar et bilde og går videre. Men på den måten går de glipp av de beste delene, alle detaljene; skyene, landskapet, trærne, sebraene. De går glipp av sannheten ved dyrenes liv, konkurransen og kampen for å overleve.”
Chris’ bilder går i en annen retning. De er konsentrert om å dokumentere objekter som del av sine omgivelser. I stedet for anonyme portretter, skaper han rikt detaljerte studier, viser hvordan disse dyrene lever og dør. Den virkelige sannheten om naturen. Det er en tilnærming som har ført til en portefølje av utrolige naturbilder samt fotografering av naturdokumentarer. Han sier imidlertid at det krever mye energi og engasjement å jobbe på denne måten, fordi “hvis du ikke har nok lidenskap, overlever du ikke, du må gi alt for å være til stede og bruke mange timer på å observere.”
Så hvordan har han kommet dit han er i dag som fotograf? For Chris begynte det med objekter kan kunne mye om og var veldig opptatt av. “Jeg startet faktisk som sportsfotograf,” forteller Chris. “Jeg drev med svømming, så jeg pleide å fotografere svømming siden jeg mener man må være kjent med det man tar bilder av hvis man skal gjøre en god jobb.”
Jeg var i London i 2012 for å dekke arrangementer, men det var noe som ikke stemte for meg. Du sitter hele uken på det samme stedet, det samme setet ... du kan ikke være særlig kreativ. Etter det dro jeg til Namibia og forelsket meg i naturen og dyrelivet der. Det føltes som noe fint å drive med, og det føltes nyttig. Med sport konkurrerer du mot andre fotografer, men med ville dyr kan du være til hjelp for dem.”
Han sier han er glad for at erfaringene fra sportsfotograferingen ga ham ferdigheter som han nå kan overføre til naturfotograferingen. “Du trenger først og fremst hastighet og timing for å gripe øyeblikket. Hvis du ønsker å fortelle gode historier innen sport, må du kjenne til det du tar bilder av. Det er det samme med dyreliv; du må kjenne atferden til dyrene. Derfor liker jeg å bruke så mye tid som mulig med den samme gruppen av løver eller familie av geparder. Det betyr at du få et".
Chris sier han kan bruke tre uker på å følge den samme gepardflokken, noe som hjelper ham å forstå dyrene og ta ekte bilder; mengden kontakttid gjør historien.”
“Vi fulgte nylig en gepard med en unge, og siden vi var så mye sammen, kom hun en natt opp til bilen og etterlot ungen der for å dra og jakte. Hvis du bare er tilstede noen timer, får du ikke oppleve den slags.”
Mangel på tålmodighet, eller kanskje mulighet til å bruke tilstrekkelig tid med dyrene, er en av de største feilene førstegangs safarifotografer gjør. Han sier: “Husk at du ikke kan være alle steder samtidig. Det er en del av spillet å plukke ut akkurat det du vil fange opp. Ved å løpe rundt hele dagen kan du få noen pene bilder, men du oppfatter ikke atferden, som er den virkelige belønningen.”
Hvis du ikke er selektiv, vil du returnere fra en fotografering med tusenvis av de samme bildene: “Det er forståelig, særlig når det er første safari, at du vil ta bilder av alt. Men på den tredje eller fjerde dagen må du være smartere.” Han tilføyer: “Før du trykker på utløseren må du spørre deg selv: ‘Fortjener dette å bli et bilde? Eller skal jeg holde dette øyeblikket for meg selv?’ Hvis tre ting ikke stemmer overens – komposisjon, lys og historien jeg forteller – tar jeg ikke bildet.”
Er det problematisk å jobbe så nær dyrene? Påvirker det atferden deres? Gjør det bildene mindre sanne, kanskje? “Jeg tror ikke det”, sier Chris. “Jeg viser dem respekt og ønsker ikke å komme for nær og trenge meg på, slik enkelte fotografer gjør. Jeg er en observatør. Jeg ønsker ikke å forstyrre. Vi er ikke her for å endre livene deres direkte, bare gjennom bildene, og vi ønsker ikke å forstyrre atferden deres.”
Ved å følge en stil som er distansert fra objektene, viser bildene til Chris dyrene i deres naturlige miljø og i kontekst. Som vi forventer med naturfotografering, betyr det å gi objektene rom vanligvis å ta bilder med lengre objektiver. Sammen med hans Sony α7R III og α9 bruker Chris som regel SAL 500 mm f/4 G SSM og vil begynne å bruke det nye FE 400 mm f/2,8 GM.
“Sju prosent av bildene mine er på 500 mm, men jeg bruker også FE 100–400 GM f/4,5–5,6 OSS, FE 70–200 mm f/2,8 GM OSS , og FE 24–105 mm f/4 G OSS hvis jeg trenger mer fleksibilitet eller at dyrene kommer nærmere.”
Som vist i mange av Chris’ bilder, betyr ikke telebrennvidde nødvendigvis at omgivelsene blir mindre viktig eller forsvinner i en tåke. Bruk av teleobjektiv bidrar faktisk til å skape bedre landskapsscener i det flate terrenget på steder som Serengeti, hvor omgivelsene kan være sparsomme.
Naturfotografering er akkurat som landskapsfotografering; god posisjonering er viktig. Bortsett fra at i stedet for lys trenger du å komme i en god posisjon for å vente på dyret. En god guide er viktig her. “Vi var i Zambia,” forklarer Chris: “Vi fotograferte løver og fulgte en hannløve gjennom en skog. Hvis du kjenner atferden, vet du hvor de kommer de til å gå og kan posisjonere deg og være klar. Du trenger fremdeles litt flaks, men det umulig å få bilder som dette hvis du sitter i en bil og følger etter dem.”
Chris forklarer at det samme gjelder for dette bilde som er tatt ved Masai Mara. “Dette er Black Rock, hvor løvene går for å leke tidlig på dagen. Det fungerer best hvis solen står bak steinen og gir bakgrunnsbelysning og skygger fra løvinnen og ungene. Du må bare gjøre deg klar og deretter venter du. Hvis det ikke fungerer, greit, det er alltid et sjansespill, men hvis du ikke er der, vil du gå glipp av bildet 100 % av tiden.”
«Bilder er mektige. Ett enkelt bilde kan fange inn en følelse eller utløse en indre følelse»
