Festivaler og feiringer som markerer vinterens mørkeste dager og ønsker solens tilbakekomst velkommen er blitt gjort til alle tider. I Skandinavia er én av disse festlighetene Luciadagen, til minne om Lucia av Syrakus som hjalp de kristne som gjemte seg i de romerske katakombene. Selv om dagen har blitt feiret siden det 400-tallet evt., er ønsket om å bringe lys inn i mørket langt eldre.

Denne festivalen og lignende er blant Sandra Hallnors største inspirasjonskilder. «Jeg har alltid vært fascinert av sagn, myter, tradisjoner og overtroer», sier hun, «og det er mange av dem i Lappland, der jeg bor. I portrettene mine liker jeg å være fantasifull i kreative prosjekter som dette. Det er morsomt å leke med et tema eller en historisk idé og tolke det på min egen måte. Det gjør alt fra planlegging til fotografering utrolig givende og meningsfylt.»

«Lucia er en karakter jeg har eksperimentert med tidligere», fortsetter hun. «Hun var hadde en lyskrans på hodet for å lyse opp veien slik at hun kunne ha begge hendene sine fri til å bære med seg så mye mat som mulig. Navnet hennes kommer fra ’lys’ og hun er en gledesbringer i mørke tider, så bildene skal gløde av håpefulle følelser. Tidligere har jeg tatt bilder av Lucia i snøen i Lappland, men denne gangen ble jeg inspirert til å skape en mer grønn og jordnær følelse, så bildene ble tatt på øya Madeira.»

Deler av Sandras unike tilnærming er å lage sine egne rekvisitter og kostymer, så hun lagde modellens skjørt og hodepynt og tok dem med seg til øya. «Dessuten», tuller hun, «kan du ikke bare ta med deg en luciakrone fra hvilken som helst butikk!» Hun har også laget en krans fra lokale tørkede bregner for å ta med en bit av Madeira.

Denne gangen laget Sandra kronen ved hjelp av elektriske lys av to grunner. «Det er veldig mye vind her», bemerker hun, «så det er vanskelig å holde dem tent, og ild går åpenbart ikke så godt med tørkede bregner. Men lampen har fortsatt virkelige flammer, og sammen med kronen var disse lysene de eneste lyskildene jeg brukte.»

Å ta bilder i den blå timen, noe Sandra gjør ofte, gjør også lysene mer fremtredende. «Det jeg liker å gjøre med disse portrettene i lite lys, er å holde ansiktet til motivet mot horisonten der solen nettopp er gått ned, og deretter eksponere for lampelyset som berører ansiktet hennes», forklarer hun. «Og hvis du timer fotograferingen riktig er det fortsatt mye naturlig lys som kan få fram et sted. Her ville jeg for eksempel ha med den litt onde, eventyrlige skogen i bakgrunnen som en del av fortellingen.»

For å få eksponeringen helt riktig ved hjelp av Sony Alpha 7 IV, koblet hun målingsmoduset til AF-punktet, «så når det sistnevnte automatisk låser seg inn på motivets øye, får bildet det utseendet jeg ønsker», forklarer hun. «Jeg bruker også kameraenes høylysadvarsler – ’sebraene’ – gjennom søkeren, og justerer eksponeringen som nødvendig, sånn at jeg vet at fjeset og andre viktige elementer er lyse, men at de ikke brennes av lyset.»

I dårlige lysforhold bruker Sandra Alpha 7 IVs ISO-ytelse og Steady Shot i bildestabilisering til sitt fulle potensial. «Selv om jeg kan spørre Lucia-en min om å stå stille vil jeg ikke arbeide med en lukkerhastighet på mindre 1/100 sekunder eller i nærheten av det,» sier Sandra, «men jeg vet at kameraet er virtuelt lydfritt ved hastigheter som ISO 2000 som jeg brukte noen av disse bildene. Det glimrende dynamiske omfanget til sensoren er også veldig viktig, i og med at det beholder hver detalj i den skyggelagte bakgrunnen.»

«I tillegg» fortsetter hun, «bruker jeg alltid kameraets raskeste bildehastighet mens jeg jobber med ild. På grunn av måten den beveger seg på er det ikke alltid flatterende, men ved 10 bilder per sekund kan jeg få de beste bildene!»

Men kanskje viktigst av alt var det at Sandra satte sin lit på FE 85 mm f/1.4 GM II-objektivet for disse bildene. «Det er et fantastisk objektiv for disse typer bilder», sier hun, «med mykheten det gir i bakgrunnen og den maksimale blenderåpningen er det perfekt for lite lys. Det gjelder også fokallengden. Dette er et klassisk objektiv for å ramme inn hode og skuldre, men når du ser det i full lengde får du en mer nærværende følelse.»

For Sandra er Lucia et tilbakevendende prosjekt. «Det er et emne jeg elsker å ta opp igjen hvert år» avslutter hun, «og hver gang ønsker jeg å gjøre det på en litt annerledes måte, noe jeg absolutt kan anbefale. Vi ønsker alle å prøve nye ting, men det er uvurderlig å ikke være redd for å gå tilbake og videreutvikle gamle prosjekt. I tillegg til at det er morsomt og inspirerende, det er slik man gjør noe til sitt helt eget.»