Gareth Edwards har lenge vært en forkjemper for og utøver av smidig og fleksibel filmskaping. Hans debutspillefilm, Monsters, ble filmet på et produksjonsbudsjett på mindre enn 500 000 dollar og redigert på en bærbar datamaskin. Så det kommer ikke som noen overraskelse å høre at hans siste verk, The Creator, ble laget med semiprofesjonelt utstyr og hyllevare fra begynnelsen.

Det er ikke dermed sagt at dette prosjektet helt manglet ambisjoner. Den har mange av kjennetegnene til klassiske science fiction-storfilmer, fra enorme kampsekvenser til drømmeaktige, futuristiske teknologier. Handlingen utspiller seg i 2070, 15 år etter at en kjernefysisk detonasjon i Los Angeles starter en krig mot kunstig intelligens, og følger historien til en tidligere spesialstyrkeagent (John David Washington). Han legger ut på et farefullt oppdrag, og har fått i oppgave å finne skaperen av et våpen som kan bety slutten på krigen – og seier for den siden som har det. Langt fra det handlingsreferatet du ville forvente for en film som lages med semiprofesjonelt verktøy.

Edwards diskuterte prosjektet og sine intensjoner med sin samarbeidspartner fra Star Wars-filmen Rogue One: filmfotograf Greig Fraser, ASC ACS. Sammen valgte de raskt Sonys FX3 som kameraet som skulle brukes til filmen, til tross for at det ble solgt for mindre enn hva typiske Hollywood-filmkameraer koster for én dags leie.

Men etter flere forsinkelser som ble forårsaket av pandemien, kunne ikke Fraser til slutt delta som filmens hovedfotograf likevel. I stedet erstattet han seg selv med Oren Soffer – en ung filmskaper med en skarp visuell stil, utviklet gjennom en rekke musikkvideoer, kortfilmer og fortellende filmer.

Soffer ble overrasket over valget av FX3, og betraktet det som bare et lite videokamera plassert inni et kamerahus for stillbilder. Ikke nødvendigvis hans førstevalg av utstyr til en spillefilm med et produksjonsbudsjett på 80 millioner dollar. Likevel, etter å ha sett gjennom testopptakene som ble filmet av Fraser, ble Soffer helt målløs. Han visste at FX3 ville kunne møte kravene til bildekvalitet i en Hollywood-produksjon: «Kameraet er rett og slett i stand til utrolige bilder … det imponerte meg enormt.»

Bemerkelsesverdige bilder, selv i måneskinn

Selv om testopptakene imponerte ham, grep Soffer sjansen til å gjennomføre noen testopptak selv – i Thailand, der hovedopptakene skulle finne sted. Der overgikk FX3 andre, dyrere filmkameraer på en veldig spesifikk måte: evnen til å håndtere svak belysning.

Soffer kunne filme testopptak i månelys og ta opp vakre nattscener uten behov for ekstra belysning. En stram tidsplan gjorde at dette ikke var mulig under hovedfilmingen, men den høye følsomheten til FX3 gjorde likevel at Soffer kunne filme fengslende scener i skumringen og tidlig på kvelden.

Faktisk utvidet denne evnen til å håndtere svak belysning de tilgjengelige opptakstidene hver dag. Edwards og Soffer oppdaget at de hadde 15–20 minutter ekstra med skumring for filmingen, og forlenget den fortryllende «blå timen» som mange filmskapere verdsetter høyt. Åpningsscenen i filmen ble filmet under disse utvidede skumringene, med soldater som kom opp fra havet og gikk på en strand i en myk, nattlig glød.

Senere i filmen er det en dramatisk skuddveksling som ble filmet høyt oppe i Bangkoks Rosewood Hotel, med utsikt over byen. Denne sekvensen ble filmet kun med belysningen fra byen selv, som strømmet inn i rommet utenfra og skapte en unik stemning for handlingen. Dette ville rett og slett ikke vært mulig med et kamera som ikke har FX3 sitt nivå av lysfølsomhet.

Kompakt, rimelig artisteri

Selv om opptakskvaliteten var det viktigste for Edwards og Soffer, åpnet FX3s kompakte design opp for flere fordeler for filmskaperne. Edwards foretrekker ofte å holde og betjene kameraet selv på filmene sine, noe som gjør FX3 til den ideelle størrelsen og formen for å støtte hans foretrukne måte å filme på. Lange opptak var langt mer gjennomførbare, ofte ved hjelp av lette gimbaler i stedet for større støtterigger og tungvint utstyr. Totalt sett ble rundt halvparten av opptakene gjort håndholdt på denne måten, mens mye av resten ble gjort med en liten dolly eller Technocrane.

Prisnivået på FX3 hadde en annen fordel: produksjonen hadde råd til å kjøpe flere enheter. Disse ble deretter montert på forskjellige rigger, inkludert en drone, noe som sparte verdifull tid og lot teamet bevege seg raskere gjennom den travle produksjonsplanen.

Samlet sett har kombinasjonen av den smidige filmskapingsstilen og Soffers evne til å bruke naturlig belysning resultert i en imponerende filmopplevelse. Edwards' nye prosjekt har en voldsom energi og et realistisk utseende som minner om klassiske sci-fi-filmer som Blade Runner. Og det gir rikelig bevis på at semiprofesjonelle filmskapingsverktøy ikke bare kan brukes til store filmprosjekter, de kan faktisk åpne for nye kreative muligheter for filmskapere.