Hva var den opprinnelige gnisten eller inspirasjonen bak denne kortfilmen?

Da jeg var seks elsket jeg å leke på en måte som, ifølge faren min, var rimelig farlig, men for meg føltes det som magi: Jeg dekket lamper med tøy og skjerf for å se lyset endre farge og dimme sterkere og svakere. Til slutt stoppet faren min meg fordi han var redd for at det kunne være farlig, men han valgte å heller gi meg fargede lyspærer. Jeg beholdt dem, og tjue år senere fant jeg dem i en eske i bestemors hus. Lang tid hadde gått, men de var akkurat slik jeg husket dem – og kanskje jeg også var det: Da jeg skrudde dem på igjen, hadde jeg den samme følelsen av forbauselse og forundring som da jeg var liten. Den gnisten var begynnelsen på historien min.

Historien følger den hjertelige gesten til to barnebarn – en filmfotograf og en koreograf – som prøver å bringe litt glede til den nitti år gamle bestemoren deres. Det er et enkelt narrativ, men fremdeles emosjonelt og ærlig. Kvinnen du ser på skjermen er faktisk bestemoren min – og ja, hun er virkelig nitti. Hun har hele livet drømt om å bli skuespillerinne. Siden hun alltid har støttet det jeg har vært lidenskapelig opptatt av, ønsket jeg å fortelle en historie om henne. Vi har et dypt bånd, og jeg har alltid prøvd, slik hun har foreslått, å se det ekstraordinære i det ordinære – en stille sjenerøsitet av å dele det vi elsker, den unike gaven vi alle bærer med oss, og hvordan den kan bringe glede til andre. Da jeg fant de gamle lyspærene i huset hennes, som nevnt tidligere, så jeg henne akkurat som hun viser seg i filmen: sittende stille ved vinduet, rørt av en stille melankoli. I det øyeblikket spurte jeg meg selv, hva kan jeg gjøre for å lysne opp tilværelsen hennes?

Hvordan utviklet den ideen seg fra konsept til manus? Påvirket selve kameraet historien i det hele tatt?

Da jeg begynte å skrive historien, visste jeg umiddelbart at jeg ønsket å involvere bestemoren min og vennen min Samuele, en talentfull koreograf og danser. Gitt bestemors alder, visste jeg at hele innspillingen måtte foregå i hjemmet hennes. Det var dette som inspirerte meg til å ta med magien av fremføring og kino til dette intime området – fordi det ofte er slik filmskaping begynner: med familien, i hjemmet, der de som er nærmest oss blir de første skuespillerne i våre første historier.

Kameraet selv spilte en viktig rolle i å forme historiens retning, spesielt på grunn av den nye utformingen og måten det er ment å bli brukt på. Jeg kommer fra en bakgrunn innen film, og savner ofte opplevelsen av så se rett gjennom søkeren heller enn å se på en skjerm. Det er på en måte intimt – en stille innlevelse som skjer når du presser øyet mot okularet. Den følelsen, som bringes tilbake av dette nye kameraets nyutviklede EVF, dannet ideen at du gjennom objektivet kan skimte undring og fantasi – den typen visjon som lever i dagdrømmer. Det er passende at den siste linjen i filmen faktisk var det alle først jeg skrev.

Hva var den største utfordringen i løpet av produksjonen, og hvordan hjalp utstyret deg til å løse det?

Vi hadde en stram tidsplan og hadde forskjellige problemer. Jeg prøvde å sette meg selv i skoene til de som akkurat har startet opp som filmskapere, eller de som allerede er i gang og ofte ser at de må gjøre alt alene som et énmannsband: skuespiller, settdesigner, kostymedesigner, produsent, regissør osv … Med det sagt, satte jeg aldri grenser for kreativiteten min – det kunne jeg aldri gjort. Gjennom historien ønsket jeg også å vise en følelse av frihet – ønsket om å leve nær naturen, borte fra byen. Jeg forestilte meg et opptak filmet kun på sykkel. Bokstavelig talt mens jeg syklet.

Takket være dette nye kameraet kunne jeg gjøre det. Jeg trengte ikke stabilisator, grep eller noe annet utstyr – faktisk bare kameraet i hendene mine og dynamisk aktiv-modus aktivert.

Var det noen spesielle funksjoner på kameraet som hjalp deg oppnå et spesielt utseende eller stemning?

Kameraets ergonomi spilte en viktig rolle – den lot meg filme dynamiske scener og enkelt navigere små, ukomfortable rom. Et av målene mine var å filme en scene bokstavelig talt oppe i et tre – og det gjorde jeg.

Det lille teateret som er iscenesatt i filmen tar sted i bestemors faktiske stue – ikke i et filmstudio, ikke på et stort, ombygd filmsett, men i et rom der noen faktisk bor. Takket være hvor kompakt og manøvrerbart kameraet er, var det lett å bevege seg rundt mellom midlertidige gardiner, rekvisitter … og bestemor, som holdt nøye med alt som skjedde og til og med kom med noen originale og kreative forslag.

Jeg ønsket å fange opp følelsen av det ekte håndverket filmskaping – noe håndlaget og personlig, og med kameraets noe vintage-aktige estetikk håpet jeg å kunne fremkalle en eventyrlig og naturlig tone: den ærligste sjelen i denne historien.

Hvordan var kameraets ytelse i utfordrende forhold – omgivelsene med lite lys, raske bevegelser eller omgivelsene utendørs?

Kameraet imponerte meg mange ganger. ISO med dobbel base på 800 og 4000 fungerer problemfritt – bildene blir rene og uten støy ved begge innstillingene, og byttet mellom dem er jevnt og effektivt.

I sollys utendørs er søkeren spektakulær, og skjermen er utrolig presis – med livlige farger, glimrende lysstyrke og imponerende fargegjengivelse.

Jeg testet det ved kysten, i dårlig vær på landsbygda, og kameraet fungerte problemfritt.

Påvirket ergonomien eller formfaktoren til FX-serien valgene dine som regissør eller filmfotograf?

Siden jeg kommer fra en bakgrunn med tradisjonelle filmoppsett – gjerne store og tungvinne – var jeg i begynnelsen bekymret for plassbegrensningene og manøvrerbarheten. Imidlertid beroliget den kompakte utformingen av FX2 raskt de bekymringene. Jeg kunne bære med meg alt jeg trengte i en liten ryggsekk. Ergonomien er så godt gjennomtenkt at jeg, etter min mening, ikke trengte ytterligere verktøy eller tilbehør. Det var nok å bare holde kameraet i hendene mine.

Faktisk brukte jeg hverdagsobjekter – en vase, et bord eller det jeg hadde i nærheten – som improvisert støtte for å ramme inn bilder. Denne tilnærmingen lot meg smidig forflytte meg mellom mer komponerte, filmaktige bilder og naturlige, spontane oppsett – avhengig av scenen. Det hjalp også til og med å la skuespillerinnen føle seg som om hun ikke ble filmet, hvilket skapte en mer avslappet og autentisk atmosfære på settet.

Hva slags oppsett med objektiv, mikrofon og rigg brukte du med FX-kameraet? Åpnet de for nye visuelle muligheter?

Jeg brukte alt av Sonys store objektivutvalg. Ultrabrede FE 16–25 mm f/2,8 G lot meg klemme meg inn i trange rom eller ta brede nærbilder på en smal strandpromenade ved havet.

Jeg brukte FE 35 mm f/1,4 GM og FE 85 mm f/1,4 GM II for å sette motivene mine inn i en drømmeaktig, magisk atmosfære, mykne bakgrunner og styrke følelsen av visuell poesi. For tettere nærbilder og bilder fra deres ståsted, brukt jeg FE 70–200 mm f/2,8 GM OSS II, og oppnådde slående og intime resultater.

Da jeg brukte blenderåpninger mellom f/1,4 og f/2,8 ble jeg imponert av objektivenes lysstyrke og skarphet. De er så rene og lette, samtidig som de tilbyr et nydelig filmatisk utseende som komplementerer kameraets kraftige dynamiske område. Siden prosjektet ikke krevde verken dialog eller lyd, valgte jeg å ikke bruke en mikrofon eller et topphåndtak, og filmet heller med kameraet i sin enkleste form – akkurat slik det var utformet. For behovene mine i dette tilfellet var det perfekt på denne måten.

Var det noen opptak eller sekvenser du ikke kunne ha fått til på et annet kamera?

Dette kameraet har funksjoner som ikke bare åpner opp et stort utvalg av tekniske muligheter, men også inspirerte meg gjennom hele den kreative prosessen.

For meg er det viktig med forbindelsen du får til verktøyet du bruker, hvilket får fantasien til å blomstre. Når du velger et kamera, tenker du selvfølgelig på spesifikasjonene – men noe annet som er viktig, i min mening, er hvordan det får deg til å føle deg.

Dette nye kameraet gir deg en ekte følelse av kreativ frihet. Jeg kunne ikke ha fått til ett av opptakene jeg forestilte meg like lett: et nærbilde av en skuespiller mens jeg sykler på en humpete landevei. Jeg oppfordrer deg til å se resultatet for å føle den samme blandingen av tilfredshet og undring som jeg følte da jeg fikk det til.

Hvordan støttet bildekvaliteten og fargevitenskapen opp under filmens tone?

Bildekvaliteten og fargevitenskapen på FX-serien overgår all forventning. Som filmskaper setter jeg pris på både rik chiaroscuro og myke, umettede filmatiske toner, og jeg var imponert over kameraets kapasitet til å håndtere et stort utvalg av visuelle stiler. Opptakene ga enestående fleksibilitet i etterredigeringsprosessen, og lot meg matche forskjellige utseender uten problemer – på tross av at selv filene rett ut fra kameraet allerede ga fantastiske resultater.

Skarpheten, teksturene og de fine detaljene som ble avbildet var virkelig suverene. Loggfiler av høy kvalitet tilbød imponerende eksponeringsvidde for gradering og sørget for en robust arbeidsflyt i etterredigeringen. Fra et teknisk synspunkt er det dynamiske området og fargevitenskapen helt innrettet etter de profesjonelle standardene du forventer fra Sonys FX-serie – og ligner gjerne karakteristikkene på Sonys høykvalitetsserie Cinema Line.

Hva håper du publikum tar med seg fra denne filmen?

Jeg håper at de som ser denne lille filmen føler dens ærlige, enkle og hjertelige ånd. Jeg ville elsket det om den kan være en påminnelse på å tenke på de vi bryr oss om og kanskje til og med involvere dem i et kreativt prosjekt.

Vi tilbringer ofte så mye tid borte fra hjemme, oppslukt av arbeid med team som stadig endrer seg, at vi glemmer de som sto ved vår side lengst – og kanskje ikke vil være der i evig tid. Det første steget kan være å gi liv til en historie som har vært skjult i en skuff lenge. Åpne den skuffen. Slipp fri den drømmen. Fortell den historien.

Hvordan tror du nye verktøy som FX-kameraet kommer til å forme fremtiden for de som skaper uavhengige filmer eller kortfilmer?

Jeg har sterk tro på fantasiens kraft og kunsten i å skape noe stort og betydningsfullt av veldig lite. For meg er sann skjønnhet skjult i det unike og mangfoldige – i det fullstendige spekteret av farger. Det er ikke lett nå til dags å være autentisk – det krever mot og energi.

Heldigvis er energien som skinner i øynene og hjertene til de som bærer på en drøm så kraftig at den nesten er ustoppelig. Imidlertid møter vi alle begrensninger til tider.

Dette er grunnen til at jeg tror at dette kameraet, for en uavhengig filmskaper eller filmfotograf, eller en student ved en filmskole, kan være mer enn et verktøy. Det kan være en påminnelse, en følgesvenn, en lojal alliert. En slags talisman de kan bære med seg langs veien. Nye verktøy fører alltid til nye mål, og fantasien kjenner ingen begrensninger.

Prøv og prøv igjen. Se på det som kommer din vei med åpenhet. Lær å se verden som den er med venstre øye, og med høyre øye slik du ønsker at den kunne være. Prøv deretter å åpne begge for å blande de to visjonene sammen. Sett pris på hvor unik du er. Finn en gruppe med venner, eller andre kreative, du kan dele dagene med – og eksperimenter så mye du kan.

Kanskje, helt til slutt, det ærligste rådet jeg kan tilby, er også det som lå hjertet nærmest for kjære bestemor:

«Lukk øynene og drøm. Eller drøm med øynene vidåpne.»