Uansett hva du vil kalle dem, astrofotografi, nattlandskap, landskap med lite lys: Hvis det er et tema som forener dem, er det kompleksiteten. Når alt er sagt og gjort, er det ikke enkelt å lage slike bilder. Det er avhengig av timing, plassering, innsats, riktig utstyr og selvfølgelig en teknisk mestring bygget opp gjennom erfaring.
Nattehimmelspesialisten Stefan Liebermann har tilbrakt utallige timer under stjernene. Uavhengig av lokasjonen, er det nødvendig med riktig teknikk og utstyr for å skape slike bilder som Stefans. Hovedhindringen er kombinasjonen av lange eksponeringer som trengs for å eksponere nattehimmelen og jordens rotasjon. Dette får stjerner til å danne lysspor i stedet for å virke skarpe som de gjør for øyet.
Stefan forklarer: «Generelt bruker vi «500-regelen» for å finne ut hvor lang en eksponering kan være før lysspor er synlige. Dette betyr at du deler 500 på fokallengden til objektivet du bruker. Så med FE 24 mm f/1,4 GM som jeg bruker, vil maksimal eksponeringstid være rundt 20 sekunder. Og jeg må fotografere med ISO 3200 eller 6400 for å få den lysstyrken jeg ønsker. Dette er veldig begrensende, så jeg bruker en stjernesporer for å forlenge eksponeringstiden.»
For det siste arbeid sitt har Stefan brukt sitt pålitelige α7 III. Når du setter det opp på stjernesporeren, roterer kameraet sakte for å matche jordens dreining, «og dette lar meg forlenge eksponeringstiden med opptil to minutter eller mer», sier han. «Etter å ha tatt en separat «jordbundet» eksponering for forgrunnen, er det enkelt å kombinere de to i behandlingen.»
Det er andre fordeler også. «Når du bruker en stjernesporer, trenger du heller ikke åpne blenderåpningen så mye», forklarer han. «Så du kan fotografere ved f/2,8 eller f/3,5, som er veldig bra for skarphet, og bruke lavere ISO-innstillinger som 800 eller 1000. Sporeren lar meg også bruke objektiver som FE 16–35 mm f/2,8 GM, hvor jeg kan være mer fleksibel i innramming. Når du begynner å bruke den, vil du oppdage at den er skikkelig vanedannende, og den tar bort mange av de supertekniske tingene folk må håndtere med statiske astrobilder, som å stable hundrevis av eksponeringer oppå hverandre. Jeg vil bare at det skal være enkelt!»
Å bruke Alpha-kameraenes EVF-er har også vært en stor fordel for Stefan når det kommer til fokus.
«Å få godt fokuserte stjerner med store blenderåpninger har tradisjonelt vært en utfordring», forklarer han, «men ved å bruke en EVF som på Alpha-utstyret mitt, blir dette svært enkelt. Du stiller bare inn en veldig høy ISO, og så kan du se stjernene og melkeveien veldig tydelig i Live View fra sensoren, så det er enkelt å fokusere på dem manuelt.»
I bunn og grunn gir det å fotografere slike landskap en følelse av undring som enhver landskapsfotograf bør oppleve, mener Stefan. «Mange bruker tid på å lese om det eller snakke om det, men de kommer seg ikke ut og gjør det,» forteller han oss. «For meg er det den beste følelsen, og det er ekstra motivasjon fordi det ofte er en gruppeaktivitet der jeg kan gå på fottur og snakke med vennene mine mens vi tar bilder. Jeg liker å ha dem med i scenene mine, som i dette bildet, fordi det legger til en menneskelig dimensjon og gir en følelse av skala til den enorme himmelen.»
Og for Stefan er det viktig å ta bilder som disse i større skala, med lysforurensning som gjør astrofotografering stadig vanskeligere på den folkerike nordlige halvkulen. «Jeg tror slike bilder er en veldig viktig registrering», sier han. «Om 50 år har kanskje lysforurensning og befolkning vokst så mye at vi ikke vil kunne se himmelen på samme måte. Det er så viktig at folk vet at det så så vakkert ut.»
«Det er en helt spesiell type fotografering: Usynlig for det blotte øye, men ekte»
