Avstand er en viktig faktor når du fotograferer dyreliv. For nærme eller for langt unna – alt er viktig på forskjellige måter. Nærhet kan gi sjeldne perspektiver og opplevelser. Avstand kan gi sikkerhet og bedre forståelse. For noen arter er det viktig med en respektfull avstand, både for fotografen og motivet.

Melissa Schäfer har kommet langt i forholdet til dyreliv, og spesielt til bjørner. Hun vokste opp i forstedene til Hamburg, tilsynelatende en million mil unna den ville arktiske tundraen hun nå kaller hjemme, og faren hennes vekket henne med en søt, hvit isbjørndukke hver morgen – i tillegg var rommet hennes av fullt av bilder av dem. Hun er nå en vellykket dyrelivsfotograf, reiseleder og skaperen av Mother, et nydelig magasin som viser frem kvinner innen bransjen.

«Jeg har alltid elsket isbjørner, fordi de er sterke og nydelige dyr», minnes hun, «men samtidig føltes de nesten uvirkelige … dyr du bare kunne forestille deg fra bilder. Jeg trodde aldri at det ville være mulig å se en bjørn med mine egne øyne, og Arktis føltes som en annen planet.»

Selv da hun ble tilbudt å se en bjørn i fangenskap avviste hun. «Da de brakte isbjørner til den lokale dyrehagen, tenkte jeg i et øyeblikk at jeg burde gå og se dem», minnes Melissa. «Jeg hadde lyst til å oppleve størrelsen deres og hvordan de beveget seg. Imidlertid dro jeg aldri dit, fordi ideen av en isbjørn på et isfjell av plast bare passet ikke. Det jeg ville var å se kongen av Arktis i hans eget domene.»

Til slutt ble det som virket som en umulig avstand til bare noen få meter, noe som førte til det mest minneverdige møtet i karrieren hennes. «Det var faktisk den første gangen vi hadde kjørt ut til østkysten av Svalbard», sier hun, «og til slutt kom vi til havisen. Da vi så bjørnespor i snøen, og jeg visste at det faktisk var isbjørner i nærheten, var det som en drøm.»

«Helt plutselig», fortsetter hun, «så vi en bjørn på isen. Vi ventet og hun kom mot oss på dette nydelige bølgeformede isfjellet. Hun var den første bjørnen jeg noensinne hadde møtt, og hun er fremdeles den nydeligste. Hun var foran oss og lekte i snøen, så avslappet og rolig, og viste seg frem. Jeg følte en så stor tilknytning til henne at jeg ga henne navnet ’Helen’.»

Følelsesmessig avstand kan gjøre en stor forskjell innen naturvern, og kjærligheten vi føler til miljøet vårt er en kraftig motivasjon for å bevare det. «Når jeg deler disse opplevelsene med folk, ønsker jeg å gjenskape samme tilknytning til dyret eller stedet som jeg hadde», forklarer Melissa. «En bjørn jeg har møtt er bare en bjørn, men hvis jeg gir henne et navn blir det personlig.»

«Jeg tilbrakte sannsynligvis rundt 30 minutter med Helen, kanskje mer og kanskje mindre. Tiden bare forsvinner når du er på isen. Da begynte hun rolig å gå vekk, så vi dro også. Det var et nydelig møte – uten stress for noen av oss.»

Ved å fremstille denne følelsen gjennom fotograferingen hennes, sier Melissa at hun kan skape bevissthet – ikke bare om utfordringene de arktiske artene står overfor, men de vi alle står overfor. «Det er ikke noe nytt å si at Arktis gjennomgår endringer», sier hun, «men jeg frykter at folk blir følelsesløse, godtar det, og ikke forstår hvor ille det allerede er. Isbjørnene trenger isen for å overleve. Det er der de jakter – og når den krymper kommer de til å sulte og drukne.»

«Jeg har sett smeltingen av isen med mine egne øyne», fortsetter hun. «Det er fjorder vi reiste over bare for få år siden, som nå er åpent vann. Fordi bjørnene nå ikke kan jakte på sel, har de begynt å gå etter reinsdyr. For noen få år siden hadde ingen sett dette, men nå er det vanlig. Imidlertid kan ikke isbjørner overleve på reinsdyr. Og selv reinsdyrene sulter, fordi det ustabile været kommer med regn som fryser over og dekker gresset de fôrer på med tykk is.»

«Alt dette kan virke så fjernt og langt borte, og det var slik det føltes for meg da jeg var i Tyskland», erkjenner hun. «Men dette er en veldig farlig og usann tankegang, fordi vi nå ser at klimaendringene ikke holder seg der. Det skjer over hele Europa med flom og brann, og det bør få oss til å forstå hvor liten og delikat verden virkelig er.»

«Fotografering kan tette denne avstanden», insisterer Melissa. «Jeg vil at folk skal forelske seg i steder selv om de føler at de ikke er tilgjengelige. Jeg vil at de skal elske fuglene, isen, lyset, isbjørnene, og selvsagt Helen. Uansett om du er i Storbritannia, Tyskland eller Sverige – når du bryr deg om et sted eller et dyr får det deg til å tenke over handlingene dine.»

Selv om den første opplevelsen av å møte Helen var et vendepunkt for Melissa, peker hun på hvor viktig det er å holde en respektfull avstand. Det beskytter menneskene og bjørnene. «Det er en så rar ting», forklarer hun. «Du vil virkelig ikke at de kommer for nært, men du får ikke nok av å se på dem. De er så store og farlige. Noen er nysgjerrige og sjenerte. Noen er ute etter blod. Så når vi ser en bjørn som er stresset eller en ung mor som er ute på jakt, drar vi.»

«Å forstyrre eller stresse dyr når man dokumenterer deres naturlige atferd er fullstendig uetisk», fortsetter hun, «og dette inkluderer slikt som å legge ut lokkemat for å fremtvinge møter som er utrygge for dyret eller manipulere miljøet deres. Uansett hensikt og formål, bør vi som fotografer være usynlige for dem.»

I tillegg til at hun jobber fra båter og kjøretøy – og hennes naturlige respekt for motivet – hjelper Melissas Sony-utstyr henne med å opprettholde en trygg avstand samtidig som det sørger for at hver eneste bevegelse avbildes med perfekt klarhet. Hun har brukt Sony Alpha 1 i lang tid, og stoler på dets utrolige autofokus som lar henne finne bjørner midt i kaoset av is og sjøsprøyt, i tillegg til bildehastigheten på 30 bilder per sekund. Arbeid i Arktis ved soloppgang og solnedgang betyr lite lys, så Alpha 1s utrolige ISO-ytelse har også et ord med i laget.

At hun kan holde en respektfull avstand kommer også fra at Melissa bruker objektiver som FE 400–800 mm f/6,3–8 G OSS, FE 400 mm f/2,8 GM OSS og FE 600 mm f/4 GM OSS, mens Sony Alpha 1s utrolige oppløsning på 50 Mp ikke bare gir glimrende detaljer, den tillater også mer effektiv beskjæring.

«Jeg tar bilder fordi ord ikke kan beskrive bjørnens skjønnhet … hvordan de beveger seg, hvordan de legger hodet ned for å lukte på snøen og hvordan resten av kroppsspråket deres er», avslutter hun. «Fotografering har imidlertid aldri bare vært om å avbilde dyrelivet. Det handler om å oppdage verden og endre seg på et personlig nivå. Da jeg kom nær min første isbjørn, var det en portal til en ny verden – et nytt liv. På bare ett øyeblikk viste Helen meg hva det virkelig betyr å leve i nuet og beviste at alt er mulig.»

«En gang, da vi reiste tilbake til østkysten, tror jeg at jeg så Helen. Jeg kan selvsagt ikke si med 100 % sikkerhet at det var henne, men hun var på samme sted og riktig alder. Denne gangen hadde hun to unger. Jeg tenker ofte på dem, og jeg håper at ungene hennes en dag får sine egne – men med mindre vi kan stoppe endringene som gjør livene deres så vanskelige, hvem vet?»