Sommeren kan være en vanskelig tid å fotografere på. På dagtid er lyset som regel for skarpt for de fleste typer landskapsfotografering, så for å gi deg selv best mulig sjanse til å ta flotte bilder, må du enten fotografere veldig tidlig på morgenen eller veldig sent på kvelden. Jeg liker å ta bilder tidlig på morgenen.

Morgenen er rolig, selv i byer. Det er langt færre mennesker rundt omkring, og mye mindre som foregår. Det er nydelig lys og muligens litt morgentåke, samt lyden av fugler, dyr og insekter som starter dagen sin.

Når det gjelder å planlegge landskapsfotografering tidlig på morgenen, gjør jeg det rett og slett ikke. I hvert fall ikke på samme måte som mange landskapsfotografer gjør. Jeg undersøker aldri hvor i landskapet solen vil stå opp, eller når lyset kan treffe et bestemt element. Jeg liker å være spontan og i bevegelse, og hvis jeg plutselig ser noe, tar jeg et bilde.

Det er vanskelig å beskrive hvorfor jeg klikker på lukkeren på Sony Alpha 7R III- eller Alpha 7R IV-kameraet mitt. Jeg ser meg alltid rundt og observerer, og da legger jeg merke til lysets retning eller en særegenhet i landskapet – kanskje en ledende linje eller et enslig tre. Jeg går og observerer miljøet, og plutselig skjer det noe som vekker fantasien min, og da stopper jeg og fanger scenen.

Siden jeg aldri helt vet hvilke bilder jeg skal ta, har jeg alltid med meg forskjellige objektiver for å være sikker på at jeg er forberedt. Det ene objektivet som alltid ligger i kameravesken min, er FE 24–105 mm f/4 G OSS-objektivet. Det fungerer så bra og er perfekt for mange av bildene jeg tar.

Jeg har også stort sett FE 16–35 mm f/4 ZA OSS-objektivet med meg, og hvis jeg vil ha med meg et lett sett, men trenger et telefotoobjektiv, bruker jeg FE 70–300 mm f/4,5–5,6 G OSS – det er et flott telefotozoomobjektiv til en bra pris, men igjen, det er størrelsen og vekten som gjør det til en vinner.

Når jeg ikke må ta hensyn til vekt, tar jeg med FE 12–24 mm f/2,8 GM, 70–200 mm f/2,8 GM OSS i stedet for FE 70–300 mm f/4,5–5,6 G OSS, og selvfølgelig FE 200–600 mm f/5,6–6,3 G OSS-objektivet.

Den dynamiske rekkevidden på Sony-kameraer er fantastisk. Med det digitale speilreflekskameraet jeg tok bilder med for noen år siden, måtte jeg alltid bruke forskjellige eksponeringer og sette sammen bildene i Adobe Photoshop for å maksimere den dynamiske rekkevidden. Det trenger jeg nesten ikke nå. Jeg pleier å eksponere for de lyse områdene, så kan jeg gjøre skyggeområder lysere for å gjenopprette detaljer.

I tillegg til å holde et øye med histogrammet, sørger jeg for å maksimere eksponeringen for kameraets dynamiske rekkevidde ved å sette JPEG-stilen i kameraet til Nøytral, og deretter skru ned kontrasten til den laveste innstillingen. Jeg har som mål å ha et så flatt bilde som mulig, slik at jeg kan se alle lys- og skyggedetaljene jeg får når jeg redigerer raw-filen. Når jeg tar bildet, ser ikke det jeg ser gjennom søkeren eller på bakskjermen ut som det endelig redigerte bildet, men det hjelper å lage en best mulig raw-fil til å redigere fra.

Jeg redigerer kanskje ikke bildene før noen dager, til og med uker, etter at de er tatt, så jeg prøver å huske hvordan scenen så ut, hvordan øyeblikket føltes og hvordan miljøet var – temperaturen, været – alle disse detaljene påvirker hvordan jeg redigerer bildene mine.

Hvis det for eksempel var en dag jeg frøs og jeg allerede var utslitt fra gåturen, gir jeg kanskje bildet en litt kaldere blåtone. Hvis det var et varmt miljø der jeg følte meg bra, vil redigeringen gjenspeile dette. Nøkkelen er å ikke overdrive det.

Men jeg må ærlig innrømme at det alltid er vanskelig å komme seg opp om morgenen for å ta bilder. Jeg gjør det på grunn av det jeg får igjen for det. Når jeg kommer tilbake med bilder jeg elsker, er det verdt alt.