Når man fotograferer en dyreart, er det ikke noe som skjer over natten. Som utdannet biolog er fotografering av dyreliv en trippel utfordring. Først må jeg studere all informasjon som er tilgjengelig om dyret. Deretter må jeg finne ut hvordan jeg kan komme nær dyret uten å forstyrre det. Til slutt må jeg fotografere dyret i dets eget miljø, som en suvenir jeg kan dele med resten av verden.
Hvis alt går bra, er jeg kanskje ti dager på stedet, men det kan også ta flere år. Jeg har for eksempel fotografert snøleoparder siden 2017 og har fremdeles ikke tatt et bilde som gjenspeiler innsatsen min – derfor går jeg tilbake til dette hver vinter til jeg klarer det.
Planlegging
Undersøkelser er en viktig del av å få de avgjørende bildene. Jeg begynner med å studere arten. Jeg må finne ut hvilket habitat du vanligvis finner den i, hva den jakter på, hvilke vaner den har, artens vernestatus, og så må jeg spørre meg selv: «Hvorfor tar jeg bilder av akkurat denne arten?»
Alle dyr er vakre, men jeg må finne en ekstra grunn. De er enten viktige dyr i økosystemet, de er utrydningstruede, eller kanskje de er ukjent for allmennheten.
Feltarbeid
Dagene i felten kan bli veldig lange – men det er en lidenskap, så det er ikke som om jeg sitter der og teller timene. Akkurat som det er med mange typer fotografi, er de første og siste timene av dagen de beste. Ikke bare på grunn av de gode lysforholdene, men også fordi det er da dyrene er mest aktive.
For noen arter bruker vi telt eller kamuflasjetelt, med mål om at dyret skal komme så nært oss som mulig – uten at det blir forstyrret. I tilfellet med neshorn kan opplevelsen i et kamuflasjetelt være ubehagelig. De enorme, kraftige dyrene kommer for å drikke om natten og er bare to-tre meter unna deg. Stillhet, langsomme bevegelser og veldig skarpe vidvinkelobjektiver som 12–24 mm f/2.8 GM eller 16–35 mm f/2.8 GM er viktig.
Når det gjelder geparder, oppdaget jeg at de var rolige og medgjørlige. Jeg kunne gå ut av kjøretøyet og legge meg ned noen få meter unna dem med 40 mm f/2.8 G Master – det var som en drøm!
400 mm f/2.8 GM er favoritten min blant alle objektivene mine. Blenderåpningen på f/2.8 lar meg slippe inn en masse lys, hvilket også betyr at jeg kan unngå fokus på bakgrunnen. Hvis jeg også legger til en konverter på 1,4x, får jeg et 560 mm objektiv uten å gå på kompromiss med autofokus-hastigheten på Sony-kameraene mine. Jeg kommer også til å bruke 200–600 mm f/5.6-6.3 G OSS, som er et strålende objektiv til en god pris.
Jeg har brukt forskjellige Sony-kameraer, men de siste årene har jeg brukt Alpha 9. I det siste har jeg også brukt Alpha 1, som jeg elsker på grunn av kombinasjonen av klassens beste autofokus og høyoppløsningssensor. Jeg har tatt med meg disse kameraene alle mulige steder, fra jungelen på Borneo til kulden i Himalaya, og de har aldri skuffet meg. Nylig har jeg også lagt til Alpha 7 IV i vesken, og det kommer jeg til å bruke sammen med Alpha 1.
Lys og komponering
Lyset er viktig, så det er nødvendig å stå opp tidlig. De beste tidspunktene er vanligvis når solen står opp og går ned, fordi den står lavt på himmelen. Generelt sett unngår jeg å jobbe midt på dagen. Sollyset er for hardt, for vertikalt, og det knuser motivet.
Jeg tar bilder med den bredeste blenderåpningen jeg kan, vanligvis f/2.8 eller f/4. Denne innstillingen lar meg ha en fin bakgrunn og rask nok lukkerhastighet til å holde tritt med objektets bevegelser.
Til slutt bestemmer jeg hvor jeg skal plassere meg i forhold til lyset, avhengig av objektet. Kanskje vil jeg ta bilder med lyset bak meg og mot dyret, eller så vil jeg ha sollyset bak objektet og avbilde dyret i silhuett. I motsetning til hva folk tror, er overskyede dager interessante fordi skyene fungerer som spredere og lar deg jobbe midt på dagen – hvilket er umulig med fullt sollys. I tillegg gir skyer og tunge inntrykk fra himmelen en ekstra grafisk effekt på bildene.
