Kreativitet i samspill

Det virker nesten for perfekt å få en åpenbaring mens man flyr over statuen av Kristus Forløseren i Rio de Janeiro. Men for fotograf Ron Timehin var det faktisk det som skjedde. «Jeg var i Rio i et par dager», husker han, «og helikopterturen hadde vært planlagt i lang tid. Det var et utrolig syn, men følelsesmessig var det som ingenting jeg hadde opplevd dagen før. I det øyeblikket bestemte jeg meg for å endre måten jeg jobbet med fotografering på.»

Spol et døgn tilbake, så fotograferer Ron lokale barn som spiller messinginstrumenter i Favela Pereira da Silva, et lite samfunn sør i megabyen. Der, forklarer han, er det satt opp en ordning for å tilby musikktimer for lokale barn og elever. «Det heter Favela Brass», forklarer Ron, «og det ble satt opp av Tom Ashe fra Storbritannia. Da han bodde i byen, så han at barn fra fattigere familier ikke fikk mulighet til å lære musikk. Og siden messinginstrumenter er langt dyrere i Brasil enn i Storbritannia, er de helt utilgjengelige for mange.» Da Ron så en dokumentar om programmet, falt han pladask for konseptet. «Det minnet meg om hvor viktig musikk var for meg som barn. Jeg spilte trompet og brukte mye tid på å opptre med orkestre. Verdien av å lære et instrument er enorm. Man lærer at disiplin og dedikasjon kan lønne seg, hvordan man spiller sammen med andre, og hvordan man håndterer nerver når man opptrer. Det utvider også horisonten. Det å ta bilder av reisene mine var det som gjorde meg interessert i å bli fotograf.»

Favela Brass begynte med fire elever, men har vokst til 150. De forskjellige gruppene spiller i det verdensberømte karnevalet i Rio og fremfører samba samt jazz og popmusikk. Ron ble inspirert av historien og ønsket å fotografere musikerne. «Konseptet var å lage noen miljøportretter av elevene, men også å dokumentere at de lekte. Begge deler kunne de bruke i egen markedsføring. Vi dro til skolen og møtte elevene og lærerne i tillegg til å se hvor de øvde og hang sammen. For å hjelpe oss hadde vi en favelaguide som kjente området og lokalbefolkningen, kjæresten hans, kjæresten min og en lysassistent basert i Rio, noe som betydde at vi hadde tilgang til utstyret vi trengte.»

Det siste viste seg å bli viktig med én gang, forklarer Ron. «Jeg hadde planlagt å filme på dagtid, men jeg hadde glemt at de er på skolen! Det betydde å jobbe etter det ble mørkt, så det var strålende å ha tilgang til lys. Vi plasserte LED-lys så de forsterket det tilgjengelige lyset i gatene, noen ganger brukte vi dem som hovedlampe, eller bakfra for å lage et kantlys for å legge til separasjon. For eksempel er jenta som spiller trommer, hovedsakelig opplyst av en gatelykt med LED-lys for fyll og aksenter. Vi brukte tofargede lys slik at vi kunne matche dem med pærene i scenen.»

Selv om det ikke var i den opprinnelige planen, hjalp kontinuerlig belysning Ron med å jobbe raskt og diskret også, sier han. «Blits kan åpenbart tiltrekke seg oppmerksomhet, og selv om den favelaen er en av de tryggere i Rio, er det bedre å jobbe ubemerket i gatene hvis man kan. Bruk av LED-lys betyr at belysningen er synlig gjennom søkeren, slik at man kan basere eksponeringen på det som er rett foran en, så man trenger ikke like mye tid på oppsett.» Like viktig var Rons valg av et Sony Alpha 7R V-kamera sammen med objektivene FE 28-70mm f/2 GM og FE 50-150mm f/2 GM. «LED-lys er ikke så sterke som blits, så du må ta bilder med raske objektiver og bruke høyere ISO-verdier», forklarer han, «men en modell som Alpha 7R V har suveren bildekvalitet selv ved innstillinger som ISO 1600. Og med f/2-objektiver får du et helt stopp mer lys sammenlignet med f/2.8, så 1/50 sek blir en mye mer brukbar 1/100 sek. De objektivene er også bemerkelsesverdig små og lette med tanke på hvor raske de er, og sammen med Alpha 7R V fikk alt plass i en liten ryggsekk.»

Det Ron følte da han jobbet med bandet, har fått ham til å ta på seg flere prosjekter som dette, sier han. «Jeg pleide å dra til steder som Rio og konsentrere meg om landemerkene, men å jobbe med mennesker føltes så mye mer personlig og ekte. Jeg vil gjerne dra tilbake og fotografere flere av dem mens de opptrer, eller dokumentere at de øver hjemme. Tom Ashe ble også fornøyd med bildene og vil bruke dem til å fortsette arbeidet. «Jeg er veldig stolt av prosjektet», avslutter han. «Å bli ønsket velkommen inn i den historien og støtte dem var et sant privilegium. Og det beviste for meg at fotografering kan bringe mennesker sammen på akkurat samme måte som musikk.»