Føle kulda

Fotografering er viktig i livene våre: vi tar bilder som bevarer minner av fortiden, men selve fotografiet er fjernet fra virkeligheten. Ja, det er et faktisk udiskuterbart øyeblikk frosset i tid – men det har bare to dimensjoner, og mangler lyd, lukt og den faktiske følelsen av å være der. Derfor handler mye av ferdigheten i fotografering om hvor bra bildet kommuniserer følelsen av «å være der».

«For meg», starter Bertrand Bernager, «kommer en stor del av den kommunikasjonen av tekstur. Jeg prøver å få seeren til å føles som om de kan strekke ut hånden og røre ved et sted.»

Han forklarer selv at han nylig fikk den perfekte muligheten til å prøve ut denne teorien i løpet av en tur til Island. «Jeg ble nylig uteksaminert med en grad innen fotografi», sa han, «og i Paris tok jeg mange bilder av gater og arkitektur. Imidlertid har jeg alltid strebet etter å prøve nye ting. Én idé var å gi meg løs på et landskapsprosjekt, og plutselig befant jeg meg på Island midt på vinteren. Det var absolutt utenfor komfortsonen, men det er det jeg elsker med fotografering – uendelige muligheter til å reise og være modig!»

Det var -20 grader og jeg ble kastet rundt av den ene snøstormen etter den andre, som kom inn fra Atlanterhavet, og den glisne vulkanske steinvillmarken «etterlot meg nesten i sjokk», sier Bertrand. Men det hadde nettopp den effekten han hadde ventet seg.

«Det er virkelig et utenomjordisk landskap», fortsetter han, «ubeboelig og uvant for sansene, og til å begynne med vanskelig å forstå seg på. Nesten monokromt med den svarte vulkanske steinen og den hvite snøen og isen.»

Vel vitende om at han uten struktur ikke ville kunne fungert i kaoset med nye stimuli og valg, stolte Bertrand på god praksis. «Som fotograf må du feste deg ved noe, ellers blir du bare feid med av det – og da tar du bare tilfeldige bilder.» Han så seg rundt etter begrensninger og «bestemte at oppgaven var å fokusere på hvor tøft det var å være der.»

For å virkelig kommunisere tekstur, «tok jeg av hanskene mine og tok på steinen og isen. Når jeg tenker over det, kan du ikke beskrive en smak uten å ha det på tungen din, så hvordan kan du fortelle noen hvordan noe føles uten å først ha berøre det selv?»

Bertrands bilder av isbreen Vatnajökull, den største iskappen på Island, viser hvordan han gir liv til isgrotter ved bruk av presis kamerateknikk og snedig bruk av lyset – som tilsammen førte til et utseende med tekstur. «Lyset og fargen i det påvirker teksturen fullstendig», forklarer han, «og fordi vi fant disse grottene på en dag da himmelen var blå, var isen også dypblå. Det er det samme med retningen – hardt lys gir mer tekstur.»

«Alle disse grottene er unike», forsetter han, «de dukker opp i sesonger og forsvinner etterpå. Slik er is fra naturens side, og jeg følte meg veldig heldig siden jeg fikk se dem.» For å få mest mulig ut av isteksturene i nærbilde, brukte han objektivet FE 12-24mm f/2.8 GM på et Alpha 1-kamera, og tok bilder med 12mm vidåpent og manuell fokusering på nærmeste avstand. «Jeg trykket objektivet helt opp mot isen, slik at du kan se luftboblene og sanden i den. Når du er så nærme, føles det nesten som om du er under vann.»

Valget med å ta bilder vidåpent og skape en grunn dybdeskarphet, var viktig her, og det pålitelige Alpha 1-kameraet mitt ga seg løs på oppgaven uten problemer. «Heller enn gå til mindre blenderåpning», sa han, «tillater store blenderåpninger kontrast mellom det skarpe og det uskarpe, hvilket gjør at disse naturlige teksturene blir mer utpregede. De ser skarpere ut, og gir et mer tredimensjonalt utseende.»

Denne typen kontrast gjelder også for Bertrands bilder av Breiðamerkursandur, bedre kjent som «Diamantstranden», hvor den svarte sanden er bestrødd med små klipper som skinner i sollyset. «Igjen», sier han, «er det kontrasten som holder blikket ditt festet til den skarpe teksturen, men denne gangen er det langsom lukkerhastighet som gir bølgene uskarphet og beveger sanden rundt dem. Jeg tok bilder med rundt 10 sekunder lukkertid her.»

«Faktisk», fortsetter han, «var dette nesten den eneste gangen jeg brukte et stativ i løpet av denne turen. Bildestabiliseringen Alpha 1 har i huset, på fem akser, er så bra at jeg den eneste gangen jeg hadde behov for beina til stativet, var for lang eksponering eller fotografering om natten.»

«Jeg har brukt Sony Alpha 1 i over et år nå», fortsetter han, «og det er det ultimate verktøyet også for fagfolk, siden alle funksjonene er perfekt utført. Oppløsningen på 50 megapiksler er glimrende for bildekvalitet, og det er også den dynamiske rekkevidden. Kameraet er også strålende med lite lys, har utrolige funksjoner for autofokus, og er bygget som en tanks. Jeg jobbet i -20 grader, med kraftig vind og snø, og kameraet hadde aldri problemer.»

«Alpha 1 er utformet så du kan stole på det», avslutter Bertrand, «og det at du faktisk kan fotografere hva som helst betyr at det er det perfekte verktøyet også for å eksperimentere. Landskapsbilder var like nytt for meg som Island var, og jeg håper på å reise tilbake om sommeren, som blir noe helt annerledes. Et helt nytt sted å utforske – og berøre – også blir jeg glad for at jeg har med meg Alpha 1.»