Jeg heter Ananda Joinet og jeg har en lidenskap for natur- og dyrefotografi og -videografi. For meg handler fotografering og reising om å fange opp de flyktige øyeblikkene som lar oss undre over og verne unike opplevelser for alltid. Min tilnærming har røtter i en dyp sensitivitet og pågående søken etter skjønnhet og poesi. Hvert bilde jeg tar er utviklet for å fortelle en historie – historien til naturen i all sin storslåtthet.

Gjennom arbeidet mitt er målet å fremheve den vakre, ville verdenen som vi ofte overser og det er denne visjonen jeg streber etter å fortelle i bildene mine med både ydmykhet og lidenskap.

Denne gangen dro jeg og følgesvennen min Alexandre Velluet på et 10-dagers langt eventyr for å utforske og ta bilder av ødemarken i Norge, spesielt de vakre øyene i Vesterålen og Lofoten – en drømmetur vi hadde sett for oss i lange tider. Disse ville, avsidesliggende landskapene, langt borte fra kaoset av det moderne livet tente virkelig på lidenskapen vår for naturfotografering. Det var også en god anledning for å prøve det nye Sony FE 400–800 mm f/6.3-8 G OSS.

Det er et objektiv med vakkert design som føles solid og robust i hendene uten å være for tungt. Jeg er ikke den høyeste personen, så jeg var spesielt opptatt av vekten, og til min store overraskelse føltes det relativt lett for et objektiv som skryter av en så lang fokallengde. Jeg satte også pris på den kompakte størrelsen som var nesten identisk Sony 200–600 mm f/5.6-6.3 FE G OSS, noe som lot meg bruke det håndholdt nesten hele tiden uten å bli ukomfortabel.

Jeg skjønte raskt at å bruke 400–800 mm føltes veldig likt 200–600 mm. Skarpheten og kompaktheten var sammenlignbare, men med den ytterligere fordelen av en lengre fokallengde. Først var jeg bekymret over om blenderåpningen på f/8 kanskje kom til å gi verre bokeh, men jeg ble positivt overrasket av den myke, vakre bokehen den produserte, noe som forbedret uskarpheten i både forgrunnen og bakgrunnen.

Stabiliseringen og skarpheten var også veldig bra, selv i utfordrende værforhold – sterk vind, regn eller begrenset sollys. På tross av det vanskelige miljøet låste autofokuset seg raskt på en elg mellom tykke trær og snøfall. Det å ha en intern zoom hjalp med å gi en bra balanse med huset, selv om vekten lener seg litt forover på grunn av størrelsen på objektivet.

På et tidspunkt kom det en røyskatt fram og lot meg teste autofokuset og skarpheten mot et motiv i lite lys som bevegde seg raskt og hadde lik farge som bakgrunnen. Jeg ble begeistret over dette møtet fordi røyskatt er et av mine favorittdyr og er en sann utfordring å ta bilde av på grunn av smidigheten dens. Bildene jeg fikk tatt konkurrerer med de som er tatt med objektiver med stor blenderåpning, noe som har myk bokeh og skarpe detaljer på tross av lite lys og snøfall.

Å bruke Sony Alpha 1 II-kameraet sammen med 400–800 mm var en gamechanger, takket være den utrolige motivsporingen og autofokushastigheten. Jeg setter spesielt pris på Sony-utstyret fordi det har pålitelig motivsporing og rask autofokus uansett forholdene – regn, snø, vind, tykke grener eller lite lys. Jeg setter vanligvis kameraet til AF-C med motivgjenkjenning og låser det når jeg tar video, og det yter eksepsjonelt bra. Dette er viktig for å fange opp motiver som beveger seg raskt som røyskatter eller fugler.

Når det gjelder videografi syns jeg objektivet var uvurderlig for dyrelivsdokumentarer. Mens blenderåpningen på f/8 kanskje ikke er det lyseste i lite lys, virker det fantastisk for video hvor et mindre forhold av bilder per sekund skaper filmaktig uskarphet. Jeg filmet mye med det, og kombinasjonen av optisk kvalitet og kraftig zoom viste seg å være en betydelig fordel og lot meg filme dyr, spesielt fugler, enklere enn med 200–600 mm-objektivet.

Og til slutt syns jeg at objektiver som dette kan være veldig nyttig for landskapsfotografi i noen situasjoner. Det å kunne komprimere perspektivet kan utgjøre en interessant komposisjon.