Bildefokus

Alle har sin egen oppfatning av et bilde, men når du forteller historien bak det, får det en helt annen betydning. Dette er datteren min. For nesten fire år siden fikk hun diagnosen leverkreft. Hun er i bedring nå og har det bra. Bildet ble tatt i Amsterdam under en fotovandring, og som vanlig var datteren min med. Det var ingen regi da bildet ble tatt. Jeg plasserte henne foran veggen på et travelt sted, med mennesker som gikk og pratet rundt henne på alle kanter. Jeg sa bare: «Innta en positur, tenk på noe, vær en drømmer.» Jeg ønsket ikke å legge tyngre følelser på henne; jeg ville bare fange mine egne følelser i dette fotografiet. Den dagen vi fikk vite at hun hadde leverkreft, stoppet hele verden vår opp. Det er så overveldende; man blir fullstendig lamslått når man får slike nyheter. Men det merkelige er at da vi så ut, fortsatte alle bare som før. Det er det absurde med å få slike nyheter: Alle går videre med sine vanlige gjøremål. Folk snakket i telefonene sine, sto og ventet på grønt lys ved fotgjengeroverganger. Jeg husker at en person spiste en hamburger, en annen røykte en sigarett. Jeg kunne se mennesker som var lett irritert over ingenting – over å måtte vente på rødt lys. Alt dette var helt normalt. Og jeg ønsket at jeg kunne ha den følelsen – bare å ha noe normalt å bekymre seg for, men ingenting av det betydde noe lenger. Og det er det jeg ønsket å vise og formidle med dette bildet. Det forteller deg alt. Hun står stille, poserer og tenker på fremtiden sin. Derfor kalte jeg det «Drømmeren», fordi man i en slik situasjon blir en drømmer. Man kan bare drømme om de positive tingene. Men en drømmers forestillingsevne kan også være et mareritt. Man går på den hårfine grensen mellom det positive og det negative – kastet fra den ene siden til den andre.

Jeg tok bildet med det kompakte Sony RX1R III og det faste 35 mm f/2-objektivet. Objektivet gir en vakker dybdeskarphet, og størrelsen er viktig i gatefotografering, fordi jeg ikke ønsker at folk skal legge merke til at jeg har et kamera. Oppløsningen på 61 megapiksler gjør at jeg kan beskjære bildet og likevel bevare en fremragende bildekvalitet. Den viktigste tekniske beslutningen var å fotografere med 1/30 sekund på f/2,0. Hun er ikke helt skarp – det er litt bevegelse i bildet – men denne ufullkommenheten fungerer nettopp her, fordi hele historien handler om ufullkommenhet. Hadde bildet vært for skarpt, for rent eller for perfekt komponert, ville det ikke formidlet den følelsen jeg ønsket å uttrykke. Jeg er så stolt av jenta mi – av hvor sterk hun er, av måten hun møter livet på, av alt ved henne og av det å være en drømmer. Derfor er jeg også veldig stolt over å kunne fortelle historien bak dette bildet.