Livreddere

Wiltshires luftambulanse er finansiert gjennom donasjoner og offentlig støtte, og er en enorm, krevende og kompleks tjeneste. Legg til en global pandemi som kompliserer arbeidet og finansieringen, og jobben blir enda vanskeligere. Det er historien fotograf Terry Donnelly ønsket å fortelle.

For å dokumentere hvordan Wiltshire Helicopter Emergency Medical Service (HEMS) tilpasset seg pandemien, fotograferte Terry dem gjennom anstrengende 16-timers dager. «Det er aldri noe nedetid», sier han. «De gjør en så fysisk og mentalt krevende jobb at det føltes veldig viktig for meg å fotografere den. Covid-smittevern er viktig, men det hemmer også de fysiske og kommuniserende sidene ved jobben, spesielt når du prøver å håndtere en desorientert pasient. Folk trenger å kjenne til utfordringene som fagpersonene møtte og hvordan de fortsatte å redde liv.»

«Den konstante beredskapstilstanden betydde at jeg måtte veies hver morgen med kamerautstyret mitt, slik at piloten kunne måle nøyaktig det drivstoffet som trengtes», forklarer Terry. «Jeg hadde Sony-utstyret på meg hele tiden. Men som flybesetningen og ambulansearbeiderne, ble jeg også utstyrt med smittevernutstyr, noe som skaper alle slags problemer. Når jeg satt fastspent inne i luftfartøyet med en firepunktsele, visir og headset, var det noen store utfordringer med å ta bilder, og du vil selvfølgelig også gjøre tilstedeværelsen din nesten usynlig. Ingenting kan komme i veien for ambulansearbeidernes oppgave.»

Uten mulighet for en andre sjanse, var Terry avhengig av Sony Alpha-utstyret sitt, og det sviktet ham ikke. «Jeg fotograferte med både Alpha 9-, Alpha 9 II- og et par Alpha 7C-kamerahus», forklarer han. «Sistnevnte var spesielt viktige da jeg beveget meg mye eller jobbet i de begrensede områdene i helikopteret med kallesignalet HELIMED22. Bildekvaliteten i fullformat som du får fra så lette kameraer er utrolig, og spesielt i kombinasjon med nye G Compact-objektiver. Jeg brukte FE 24 mm f/2,8, FE 40 mm f/2,5 og FE 50 mm f/2,5, og jeg fikk absolutt bilder som jeg ikke ville ha fått med større, tyngre utstyr. Disse objektivene har gode fokallengder for dokumentararbeid, de fokuserer raskt og slipper inn mye lys når du trenger det.»

Også viktig for Terrys prosjekt var funksjoner som In-Body Image Stabilization (IBIS), øye-AF i sanntid og Silent Shooting. «IBIS gjorde en enorm forskjell for bilder i svakt lys», forklarer han, «og funksjonen lot meg bruke lavere lukkerhastigheter for å plukke opp bevegelse i helikopterets rotorer. Men den stille lukkeren og øyeoppdagelses-AF var helt avgjørende for fullt utstyrte ambulansearbeidere. Å bruke øye-AF-modus betydde at jeg kunne fotografere med de største blenderåpningene og enkelt fokusere gjennom visir, vinduer og beskyttelsesbriller, når fokuset ellers kanskje hadde forsvunnet, mens den stille lukkeren betydde at jeg aldri var påtrengende eller distraherende for mannskapet, selv om jeg jobbet rett ved siden av dem.»

Bildene som Terry føler best viste besetningens oppgave, inkluderer disse kraftfulle portrettene av ambulansearbeideren Joanne Gilbert med merker i ansiktet fra smittevernutstyret, og piloten «Elvis» Costello innrammet av refleksjonen av HELIMED22 i kontorvinduet. «Disse bildene», forklarer han, «har elementene som forteller Covid-historien, som smittevernutstyret, men fanger også personligheten deres og utfordringene de sto ovenfor. Jo har gått fra å være en lykkelig, sprudlende person i begynnelsen av skiftet sitt, til en som er mer seriøs og der ansiktet er preget av merker fra å ha hatt på seg smittevernutstyr mens hun har drevet med livredning. Og «Elvis», han er konstant våken, ansvarlig for hele mannskapet og livet de prøver å redde.»

Til syvende og sist var det det å fortelle historien i sin helhet som ga Terry den største gleden. «Fotografering gir deg en slags plattform», avslutter han. «Og evnen til å dele det som er viktig for deg; historiene som virkelig betyr noe. Alle har slitt på en eller annen måte det siste året, men vi må opprettholde viktige tjenester som luftambulansene våre gjennom donasjoner. Vi vet aldri når noens liv vil avhenge av dem. Jeg har sett hendelsene de drar ut på og historien deres må fortelles, slik at vi aldri tar dem for gitt, og jeg er glad for at jeg kunne fortelle det.»