For meg har fotografering alltid vært dypt knyttet til ideen om en reise, og fotografering av dyreliv er ikke noe unntak. Det er på veien at du samler din mest dyrebare bagasje: historier, opplevelser, møter og følelser som former måten du ser verden på. Hvert skritt blir en del av den bagasjen, og jeg vil ikke gå glipp av noe som helst – ikke en eneste detalj, ikke en eneste følelse.

Men å nå målet er også viktig. Og for meg betyr det ofte å nå toppen.

Jeg har aldri følt meg spesielt trukket mot statisk fotografering av dyreliv. Det som representerer meg mest, er friheten til å vandre gjennom naturen uten å vite nøyaktig hva jeg kommer til å finne, og til å ta imot det den velger å gi meg. For meg er det kjernen i fotografering av dyreliv: å være til stede, bevege seg gjennom landskapet og la opplevelsen utfolde seg i stedet for å prøve å kontrollere den.

For å gjøre det må jeg fjerne distraksjonene som kan ta meg ut av øyeblikket. Når reisen går gjennom fjellene, og jeg klatrer hundrevis av meter i høyden, har hvert eneste gram betydning. Jeg vil at utstyret mitt skal bli nesten usynlig, slik at jeg kan fokusere helt på dyrelivet, lyset og opplevelsen.

Fire dager i de italienske Alpene

Jeg brukte fire dager på å utforske de italienske Alpene, et utrolig miljø der dyreliv, landskap og vær endrer seg dramatisk med høyden. Ettersom man klatrer, utvikler naturen seg, dyrene endrer seg, og lyset kan forvandles på så lite som minutter. Skyene ruller inn, atmosfæren skifter, og det samme landskapet føles plutselig helt annerledes.

Det var det perfekte stedet å teste de nye Sony FE 400 mm f/4,5 GM OSS og FE 600 mm f/6,3 GM OSS med min trofaste Alpha 7 V og 1,4x- og 2x-telekonverterne.

Noe av det første man legger merke til med disse objektivene, er størrelsen og vekten. Begge er litt over 30 cm lange, medregnet objektivhetten, og veier i underkant av 1 kg hver. De er lette, men føles fortsatt solide, robuste og vakkert bygget. Den ergonomiske designen gjør dem komfortable å bruke i lange perioder, og denne bærbarheten kommer uten at det går på bekostning av den optiske kvaliteten som forventes av Sonys G Master-primeobjektiver.

Dybde, autofokus og lite lys

Alle gode turer i de italienske Alpene starter tidlig og slynger seg gjennom tette lerkeskoger i bratte fjellskråninger, der toppene rundt forsinker daggryet. Det var her jeg først satte 400 mm på prøve og utnyttet den brede f/4,5 blenderåpningen fullt ut. I det svake lyset i skogen fikk det ekstra lyset et stort utslag, og jeg kunne opprettholde raske lukkerhastigheter uten å presse ISO-en for høyt.

Men fordelen med en stor blenderåpning er mer enn bare ytelse i lite lys. En tett skog er full av overlappende stammer, grener og vegetasjon, og jeg ønsket å bruke den kompleksiteten som en del av komposisjonen og skape lag med uskarphet og en sterkere følelse av dybde.

Det som overrasket meg mest, var hvor godt autofokuset fungerte i et så utfordrende miljø. Med gemser som beveger seg gjennom tett vegetasjon, i begrenset lys og omgitt av visuelle distraksjoner fikk og holdt objektivet fokus bemerkelsesverdig godt. Jeg kunne reagere når dyret dukket opp mellom grenene, i stedet for å kjempe mot omgivelsene for å finne fokus.

Ved fotografering av dyreliv kan disse øyeblikkene bare vare i noen sekunder. Når jeg kan stole på autofokus, får jeg konsentrert meg om å forutse dyret i stedet for å bekymre meg for utstyret.

Raske emner og bevegelser

Senere, da sollyset begynte å filtrere gjennom trærne, testet jeg 600 mm på noen rastløse, små fugler på vei sørover. Autofokuset fungerte feilfritt og holdt tritt med de raske bevegelsene mens de kastet seg mellom tette grener. Selv i de flyktige øyeblikkene var kvaliteten tydelig med flotte detaljer fanget i fjærene.

For å formidle hastigheten og energien valgte jeg en litt langsommere lukkerhastighet enn vanlig, samtidig som jeg beholdt nok definisjon i emnet. Dette introduserte en diskré følelse av bevegelse i stedet for å fryse handlingen fullstendig. Autofokuset beholdt fokus på fugleøyet, mens fokallengden på 600 mm isolerte den vakkert fra den travle bakgrunnen.

Rekkevidde i høyfjellet

Utover skogen åpner stien seg i bratte, steinete skråninger, hvor gemser beveger seg smidig rundt. De kan være utfordrende emner å følge, men den lette vekten og håndteringen til disse objektivene gjorde at jeg kunne bevege meg og reagere raskt og holde tritt med dem. Det steinete terrenget viker etter hvert for høytliggende enger og åpne platåer, hvor dyrelivet dukker opp med svært varierende selvtillit – fra rolige steinbukker til forsiktige murmeldyr. Da jeg nådde disse åpne landskapene, var solen fortsatt høy og hard, så jeg ventet til sent på ettermiddagen, da lyset ble mykere og atmosfæren endret seg.

Her testet jeg 400 mm på to måter: først for seg, hvor oppløsningskraften og gjengivelsen umiddelbart var imponerende, og deretter med 2x telekonverterer, som utvider rekkevidden til 800 mm samtidig som den sterke bildekvaliteten beholdes. Selv med telekonvertereren forble autofokuset raskt og presist, og det fant emnet til tross for gress i forgrunnen.

Enda høyere viker vegetasjonen for stein, isbreer og et villere, mer eksponert landskap. Her oppe endrer dyrelivet seg igjen: lammegribber, ryper og harer. Haren, lepus timidus, kunne knapt hatt et mer passende navn – «timidus» betyr sjenert på latin, og disse unnvikende dyrene kan forsvinne helt inn i omgivelsene. Å få øye på en føles ofte som flaks, og dette var min første.

I dette miljøet stolte jeg mest på 600 mm. I disse høydene er dyr ofte fjerne, unnvikende og uforutsigbare. Ryper er så godt kamuflert at man ofte først legger merke til dem når de beveger seg, mens lammegribber kan fange termiske oppvinder og forsvinne over en dal på et øyeblikk. 600 mm ga meg rekkevidden jeg trengte for å holde avstand samtidig som jeg var klar for de flyktige mulighetene.

En annen morgen kom jeg tilbake før soloppgang under en helt overskyet himmel. Med svært lite lys tilgjengelig testet jeg 600 mm igjen, og den skuffet ikke. Da en ung lammegribb plutselig dukket opp over hodet mitt, var objektivet lett nok til å løftes raskt og følge banen. Senere, da fuglen fløy mot en steinete klippe, skilte autofokuset den fortsatt fra den komplekse bakgrunnen og holdt fokus.

Til slutt paret jeg 600 mm med 1,4x telekonverterer for å fotografi ryper i det samme dempede lyset. Den unnvikende naturen deres krever både rekkevidde og presisjon, og kombinasjonen ga resultater: rask autofokus, utmerket skarphet og imponerende detaljer.

Den beste bagasjen

Etter fire dager i fjellet kom jeg hjem med mye rikere bagasje: nye møter, følelser, utfordringer og minner som jeg bærer med meg videre lenge etter at reisen er slutt.

Den lette vekten og allsidigheten til disse objektivene gjorde at jeg kunne holde fokus på selve opplevelsen, i stedet for å bekymre meg for vekten på utstyret mitt, det skiftende lyset, avstanden til emnene eller hvor raskt de kan forsvinne.

Og kanskje det er den beste typen bagasje å ha med seg: den typen som gir mer til historien uten ekstra vekt.