Hva er dokumentarfotografens oppgave? Å lete etter sannheten? Å gjøre de ville ytterpunktene av menneskelig erfaring til noe som runger og gir gjenklang? Å besvare det som fengsler dem på den mest autentiske måten de kan? Én ting er sikkert, Brendan de Clercqs bilder bak kulissene i den nederlandske nasjonalballetten kan huke av alle boksene.

Brendan har lenge beundret dans og dansere. «Da jeg var barn, var jeg interessert i breakdance», avslører han, «og da jeg ble fotograf, vokste det til en mer estetisk forståelse av bevegelse. I dag, uansett om det er i dokumentararbeidet mitt, i mote, gatebilder eller til og med portretter, er jeg veldig bevisst på hvordan en person beveger seg, hvordan de står og går.»

Dette tar oss til balletten, et skue av presis bevegelse og teknisk vokabular. Men Brendan har ikke hatt en ønske om å lage en serie arketypiske dansebilder. «Jeg er ikke fyren som ønsker å ta bilder på scenen, eller å ta bilder som er iscenesatt til perfeksjon. Jeg vil se hva som er bak forestillingen. Treningen og stresset – og dansernes kamp. Men jeg vil også vise deres ynde.»

Så, hva betyr da perfeksjon i dokumentarfotografering? «Det er et bilde som knytter deg til historien», svarer Brendan. «Det betyr at det ikke spiller noen rolle om det er litt uskarpt, eller om skyggen min er i bildet eller at lyset er hardt. Det trenger bare å kommunisere. Jeg var veldig heldig som fikk muligheten til å fotografere Nasjonalballetten på denne måten, for normalt har du ikke lov til å ta bilder backstage, og det kreves flere stadier av godkjenning. Men de forsto at dette er det jeg gjør, og at hvis de overlot det meg til det, ville det bli vakkert.»

Del av Brendans tilnærming er å skape en forbindelse til subjektene sine, og ingen steder er det tydeligere enn i bildet hans av Maia, som hadde hovedrollen i kompaniets fremføring av Svanesjøen, sittende i stille fordypning i et hjørne ved siden av scenen. «Jeg vet hvordan jeg skal snakke med folk, og jeg kan raskt få kontakt med dem. Det er derfor jeg er portrettfotograf. Maia og jeg hadde allerede et godt forhold, så i dette bildet ba jeg henne bare sitte og tenke på reisen sin.»

«Litt som meg selv», fortsetter han. «Hun hadde flyttet til et nytt land som barn, men hun hadde også vekten av all balletttreningen i tankene. Selv når hun sitter der, poserer kroppen hennes instinktivt og peker med tåen. Så jeg tok bildet i det øyeblikket hun stirret i det fjerne og tenkte på egen historie. Det stille øyeblikket når du kan se hennes ynde og uro.»

Ved å jobbe hovedsakelig monokront, en stil som både forenkler og tilfører autentisitet, var Brendan klar over at denne effekten ville nytes like mye av motivene hans som av ham selv. «Jeg vokste opp i et mørkerom med faren min som fremkalte i svart/hvitt. Jeg så på Magnum-bilder, og jeg så at den monokromatiske stilen er en del av meg. Men det er også en del av scenekunsten. Det er James Dean og Marylin Monroe, det er Beatles og Rolling Stones, og for ballettdansere er det Nureyev og Fonteyn.»

Utover det betyr dokumentarens natur at du sjelden har full kontroll over stedet eller lyset, og dette var absolutt tilfellet for Brendan. Uansett om en fotograf har kameraer og objektiver som kan tilpasse seg. «Du velger ikke når øyeblikkene inntreffer», istemmer han, «men du må være klar. For dette prosjektet brukte jeg Sony Alpha 7R III, og selv om jeg siden har oppgradert til kameraene Alpha 7R IV og Alpha 7R V, er det kombinasjonen av oppløsning og AF som får meg til å komme tilbake, fortsetter han. «Jeg kan beskjære eller trykke i stort format, og jeg vet at det er utrolige detaljer der. I situasjoner som i balletten vet jeg at kameraet leverer kvaliteten disse øyeblikkene fortjener.»

Selv når du arbeider med motiver i bevegelse, og i situasjoner med lite lys, «er det et krav om skarpt fokus på øynene», sier Brendan, «fordi det er der historien ligger. Heldigvis er det disse kameraenes AF-systemer for øyegjenkjenning er konstruert for å gi deg, gang etter gang, selv om danserne er i skyggen eller snurrer unna i en bevegelse.»

For å få til disse situasjonene bruker Brendan raske Sony-objektiver, inkludert FE 24-70mm f/2.8 GM og FE 35mm f/1.4 ZA. «Mer lys betyr raskere fokus», forklarer han. «Det leverer disse objektivenes store blenderåpninger. Jeg elsker allsidigheten til 24-70 mm med konstant lysstyrke. Det er objektivet jeg alltid har i vesken. Og med 35mm kan du fotografere i mørket og bakgrunnen smelter bare bort med maksimal blenderåpning, noe som betyr at du kan få motivet til å se ikonisk ut nesten hvor som helst.»

«For meg gjør prosjekter som dette at jeg finner igjen kjærligheten til fotografering», avslutter Brendan. «Det er en sjanse til å reflektere andres lidenskap gjennom min egen fotografering, og reagere på deres egne talenter, deres følelser, tap og prestasjoner. Jeg ønsker å se inn i folks liv og bevare historiene deres, og Alpha-utstyret mitt er en veldig viktig del for å oppnå det.»