Gjennom historien har naturvitere blitt drevet av oppdagelsens ånd. Ekstasen ved å oppdage nye arter eller observere tidligere usett atferd er overbevisende på et personlig nivå, og denne gleden kan flerdobles når man deler det man har funnet. I nyere tid har dette derimot fått et annet preg, med tanke på at menneskeheten blir oppmerksom på dens forvaltning av jorden. Dokumentasjonen og forståelsen av den naturlige verden har nå fått en mer desperat ånd. Siden leveområder og arter unektelig går tapt i hvert hjørne av den lille oasen vår, har naturvitere en viktig jobb å gjøre for å informere oss andre.

Naturviter og fotograf Javier Aznar, som har jobbet med Sony-kameraer siden 2018, sier: «Sånn jeg ser det, kan ikke folk bry seg om noe hvis de ikke vet at det finnes. Det er derfor jeg har brukt så mange år på å fotografere den mindre observerte faunaen i Amazonas – dens insekter og edderkoppdyr, tusenbein, krypdyr og amfibier. Disse dyrene havner ikke på postkortversjonene av Amazonas eller andre steder, som ofte er forbeholdt store pattedyr og fargerike fugler, men de er ikke dermed mindre vakre eller viktige.»

Å jobbe med Sony Alpha-kameraer og -objektiver, «har endret spillereglene for meg», sier Javier, «hovedsakelig fordi de blander enestående kvalitet med holdbarhet og bærbarhet. Jeg jobber i rimelig ekstreme miljøer hva gjelder varme og fuktighet, og jeg går også en del – noen ganger opptil tolv timer om dagen på leting etter dyr – så lite og lett kamerautstyr tilsier også en mindre, lettere ryggsekk.»

«Særlig insekter trenger hjelpen vår, siden de altfor ofte blir avfeid som skadedyr, som uvelkomne eller ikke sett i det hele tatt», fortsetter han. «Men realiteten er at de er en avgjørende del av pyramiden av biologisk mangfold som vi alle lever i. Sant nok at de er nær bunnen av pyramiden, men hvis man mister insektene, får man ingen pollinering, og da mister man trær, frukt og avlinger. Og derfor mister man også dyrene som lever av dem – fuglene og pattedyrene. Og selvsagt mister man også menneskeheten uten avlinger.»

Derfor, mener Javier, at selv om en ikke liker utseendet til edderkopper eller biller, må man innse at å bevare dem er å beskytte alle de andre dyrene man bryr deg om. Og å beskytte menneskeheten. Så det er det arbeidet hans har blitt til. «Hver dag», forklarer han, «prøver jeg å finne dyrene som ingen vet er der, å observere livene deres og filme dem på en måte som får folk til å rette seg opp og legge merke til dem.»

Javier kom selvfølgelig ikke frem til dette over natten, akkurat som det ømfintlige biologiske mangfoldet på planeten vår. Perspektivet hans er resultatet av en livslang fascinasjon for naturen, noe som begynte med skapningene i hjemlandet, Spania. «Familien min eide et lite stykke land nær Madrid», husker han, «og vi dro dit om sommeren for å komme nærmere naturen. Foreldrene mine hjalp virkelig til på sin egen måte, og oppmuntret meg alltid til å se det vakre i ting som andre kanskje synes er ubehagelige eller skremmende. Nå er det det jeg gjør også.»

Da Javier reiste til Ecuador i Sør-Amerika, opplevde han Amazonasregnskogen for første gang. Javier ble «overveldet av dyrelivet, landskapet og naturen der generelt. Selvsagt var det et eventyr også. Noen av stedene vi dro til var bare tilgjengelige etter dager med reise i kano, og det var utrolig å besøke denne urbefolkningen og se hvor annerledes livene deres var. Vi tror at vi trenger så mange ting for å overleve, men de er en inspirasjon, med hus de selv har laget, mat de høster og tilknytningen deres til den levende verden rundt dem.»

Hver dag i regnskogen var – og er fortsatt – en bankett av oppdagelser for han. «Mens man går, finner man så mange dyr som kun finnes der. Hundrevis av arter på bare én ettermiddag. Det er som en godteributikk for meg. Slike fremmede syn, former, farger og oppførsel, som er helt annerledes enn det man finner på steder som Europa eller Nord-Amerika.»

Selvfølgelig har han også sett nedgangen i løpet av sine besøk i Amazonas. «Jeg har sett mer tap av leveområder, ja. Byer vokser, og det er flere veier, færre trær … det er ofte noe man ikke kan se fra dag til dag, slikt som når man ser en venn en gang i blant, legger man merke til endringene i dem, noe man ikke ville gjort hvis man så dem hver dag. Men fra år til år blir arrene i landskapet mye tydeligere.»

«Men alt går ikke i nedoverbakke», legger han håpefullt til. «I enkelte tilfeller er det mer av en endring i artene som lever i et område. Nye nisjer åpner seg og blir fylt. Og det finnes også områder som vi har klart å bevare. Arter som ikke har vært til stede på årevis, vender tilbake.»

Javier er ydmyk når det gjelder hans egen rolle i disse suksessene. Jobben hans, sier han, er ganske enkelt å øke bevisstheten for de truede skapningene, «eller bare gi dem litt kjærlighet». Dette gjøres ikke bare gjennom ren dokumentasjon, men også gjennom den estetiske effekten han gir bildene sine. «Prosessen med å vise frem skjønnheten til disse dyrene, krever også vakre bilder», forklarer Javier. «Jeg vil at de skal tiltrekke seg oppmerksomhet på en god måte, så jeg bruker interessante perspektiver og kreativ belysning for å gjøre det. Jo bedre bildet er, jo flere personer kommer til å lese bildeteksten eller bli interessert i dyret!

En viktig del av dette, sier han, ligger i å blande ren estetikk med atferdsbilder. «Alle bilder som viser atferd er flotte», forklarer han, «siden det gir seeren en tilknytning. Og det er enda viktigere dersom noen av disse dyrene virker rare for oss, siden det har en mer logisk og mer følelsesladet effekt hvis jeg kan filme en edderkopp som bygger et nett eller pleier babyene sine. Det kan også være vitenskapelig interessant, og når man fotograferer så mye som det jeg gjør, ser man garantert ting som ingen andre har sett før.»

Kommer vi noen gang til å fullføre arbeidet med å ramme inn disse dyrene på nytt i menneskehetens øyne? «Jeg tror ikke det», sier Javier, «men vi prøver. Det finnes hundretusenvis av arter av leddyr, alle svært forskjellige fra oss, men alle deler samme planet og har like mye rett til å trives på den som vi har. Jeg prøver å vise frem deres særpreg og personligheter, og det fungerer. Da jeg for eksempel møtte kjæresten min, var hun redd for edderkopper, men ikke nå lenger. Folk finner på historier, innbilte redsler fra Amazonas som de ser i filmer, men når vi kan drepe disse mytene, hjelper det oss med å redde virkeligheten.»