Når man går i tett, gammel skog, har de fleste den samme følelsen. Det er stillhet og trygghet.

Sammenlign opplevelsen av å gå inn i et «flatehogd» skogsområde, som i økende grad finnes i Sveriges skoger – og mange andre steder rundt om i verden. Etter flatehogst blir skogene revet i stykker, dratt opp fra bakken og spredt. Jorden og enhver besøkende som står på den blir etterlatt med lite mer enn tørr jord og en likegyldig, åpen himmel.

Noen har opplevd enda mer urovekkende syn. «Mange som kommer hit fra Tyskland og Frankrike sier de blir minnet om ødeleggelsene i Tsjernobyl», forteller fotojournalist Marcus Westberg. «Dette er steder som er fullstendig ødelagt og blottet for meningsfylt liv. Og disse stedene er overalt rundt oss – de vokser i antall hver dag.»

Marcus, som jobber for en rekke frivillige organisasjoner og publikasjoner og også har vunnet flere fotopriser, har støttet mange miljøkampanjer gjennom årene. Etter å ha jobbet med oppdrag for andre var det kanskje uunngåelig at han også en dag ga seg selv et. Fast bestemt på å fortelle historien om Sveriges nådeløse avskoging, forklarer Marcus dette nåværende prosjektet som «det eneste 'personlige' fotograferingsprosjektet jeg noensinne har hatt, og et som jeg har kommet tilbake til i mer enn tre år.»

«Min kone er tysk, jeg er svensk, men vi bor i Portugal. Rett før pandemien bestemte jeg meg for å ta henne med nordover i Sverige for å se nordlyset. Selvfølgelig var vi veldig uheldige med skydekke. Men vi tok snøscooterturer gjennom et par skogsområder og møtte folk og guider som snakket om avskoging, plantasjer og tap av skogens biologiske mangfold. Det hadde litt av en innvirkning.»

«Nå er det knapt noe igjen av den gamle skogen, spesielt utenfor nasjonalparker. Siden mesteparten av skogen har sin skjebne bestemt, ikke for å brukes til produkter med ‘lang levetid’ som tømmer, men til å bli engangspapir og biodrivstoff, er det kun en grønn industri hvis du snakker om fargen på trærne», forklarer Marcus. «Og dette gjelder spesielt når man vurderer hvordan trær fanger og lagrer karbon. Til syvende og sist, hvis du brenner trærne, frigjøres karbon – og selv om du planter nye trær, vil det ta tid før de vokser seg store nok til å fange karbon fra atmosfæren i samme grad.»

«Det enda større problemet knyttet til flatehogst er under bakken. Prosessen pløyer bokstavelig talt røttene ut av jorden – og i skoger som de i Canada, Sverige og Finland er mesteparten av karbonet i disse røttene og mycelia. En 10 år gammel furuplantasje, eller til og med en 100 år gammel en, kan ikke gjøre opp for den historiske fangsten, og det betyr at skogindustrien er den desidert største karbonutslippskilden i hele landet – men den telles som karbonnøytral, fordi hvert enkelt tre som står regnes som en fordel!»

«Tapet av eldre skoger og avhengigheten av plantasjer for å fylle hullene påvirker hele økosystemet på disse stedene», forteller Marcus, og mens offentligheten har en tendens til å konsentrere seg om store pattedyr og fugler, er ikke disse artene mest utsatt – i det minste ikke i utgangspunktet.

«Hovedforskjellen mellom et sunt skogøkosystem og en ny plantasje, er at alle trærne er like gamle og du har ikke mye dødt treverk ved som ligger rundt», forklarer han. «I en naturlig skog har du trær i alle stadier av livet: frøplanter, modne trær, de som står, men er døende, og de som har falt og råtner. En død furu eller gran kan gi mat til lav, sopp og insekter i hundrevis av år, og det livet er grunnmuren av næringskjeden vår.»

I samarbeid med Sony Alpha fanger Marcus’ fotografier opp situasjonen på en ærlig måte og bidrar til å skape bevissthet om farene ved flatehogst og industrialisert hogst. Det presenterer også et kontrapunkt til narrativet til ‘big business’. «Skogindustrien i Sverige kan sammenlignes med ‘big oil’ eller ‘big tobacco’ i hvordan de driver veldig smarte kampanjer», forklarer han. «Lenge fantes det noe som het ‘den svenske skogen’, hvor vakre fotografier på busstasjonene i de større byene viser en sunn skog rundt den ene trestubben. På den stubben var det produkter, og det var en bildetekst som forklarte ‘skog er det bærekraftige alternativet til olje og plast’. Det er en komplett løgn. Mindre enn 3 prosent av tømmerhogsten i Sverige er ikke flatehogst. Bildene mine forteller historien om de andre 97 prosentene.»

«Det tok meg en stund å finne ut hvordan jeg skulle skildre omfanget av ødeleggelsene på riktig måte», fortsetter han, «fordi du skyter fra bakken og egentlig ikke får en følelse av omfanget av de involverte områdene. Og fra luften er du litt løsrevet fra ødeleggelsene og går glipp av bakkenivåskalaen. Noen av sporene laget av de maskinene som brukes til flatehogst er større enn meg! Du må klatre gjennom dem.»

For Marcus er det ingen tvil om at fotografering gjør en forskjell. Utstyrt med sine Sony Alpha 1-kamerahus og lette, men raske zoom- og primeobjektiver, er Marcus i stand til å fange den skjulte flatehogsten han finner på turer vekk fra hovedveiene, og bildene hans har funnet veien inn i etablerte medier, der de bidrar til å kaste lys over problemet og vise dobbeltspillet i regjeringens og bransjens meldinger.

«Da jeg tenkte på fotografering som et verktøy for endring i denne kampen, var det klart for meg at bildene måtte være mer enn bare unike eller estetisk tiltalende. Dette er nyttig for å vinne konkurranser – og noen av disse tydelige bildene har økt folks bevissthet på den måten – men det fremhever den kollektive trusselen som virkelig betyr noe. Jeg ønsket også å sikre at bildene var nyttige for personene og organisasjonene som er dedikert til å beskytte skogene våre.» I dag benytter mange svenske frivillige organisasjoner seg av hans tydelige bilder av flatehogst, og på en EU-konferanse om skogbruk nylig ble tretti store trykk utstilt utenfor møteområdet.

«Det er bare gjennom en kombinasjon av dusinvis av bilder at det er mulig å vise det fulle omfanget av hva som skjer», fortsetter Marcus. «Det er ikke en historie man kan fortelle med ett eller to bilder, fordi effekten er så utbredt. Dessuten, jo mer vi kan vise, jo vanskeligere blir det for næringen eller politikerne å bortforklare det de ser på som avvik. Dette skjer overalt.»

«Det var svært nyttig å bytte til Sony Alpha i de tidlige stadiene av dette prosjektet, spesielt siden jeg ofte jobber i svakt lys, men fortsatt trenger bilder med høy oppløsning for å kunne lage store utskrifter. Derfor var det en selvfølge å jobbe med Sony Alpha 1-kamerahus. Det at det er lite, lett og lydløst er også en fordel når du ikke nødvendigvis vil bli sett eller hørt.»

«Og mens noen av bildene er iøynefallende eksempler – som den ikke så subtile ironien i en gulvløs fuglekasse etterlatt på en død stubbe, og ‘kulturmiljø’-bånd som tømmerhoggerne etterlater på ensomme trær for å vise at de er i tråd med avskogingsgrenser – er jeg for det meste interessert i å skape et volum av bilder som kan overbevise publikum om farene vi står overfor. I likhet med en sunn skog er både antallet og mangfoldet av bilder det som er viktig.

«Det finnes folk som har viet livet til å beskytte Sveriges skoger. Jeg er relativt nykommer, og kvier meg for å ta æren for andres utrettelige innsats. Likevel er dette det nærmeste jeg noen gang har kommet å føle meg overbevist om at bildene mine virkelig bidrar til å gjøre en konkret forskjell», avslutter Marcus.