Papua Ny-Guineas frodige provins Milne Bay utgjør landets sørøstlige spiss, og er omkranset av frodig skog og mangorevesumper. Provinsen strekker seg sløvt ut i Salomonsjøen, der det ligger en lang rekke av mer enn 600 øyer. Elver og bekker krysser jungelen og åkrene på kryss og tvers. Selv om dette kan virke merkelig for vestlige øyne, er dette Milne Bays gater og motorveier.

Det er dette landskapet som danner bakteppet til «Echoes» – Paolo Sodis vakre visuelle essay som fanger noen flyktige dager i livet til en lokal gutt ved navn Sereva. Filmen illustrerer Serevas og familiens kamper og håp, i tillegg til den slående skjønnheten som omgir hverdagene deres.

«Ikke lenge etter at innspillingen av ’Echoes’ var i gang, filmet jeg Severa mens han lekte med flate steiner ved kanten av en elv», mimrer Paolo. «Han kastem dem i vannet og så at de hoppet, akkurat som barn gjør over hele verden, og han hadde en enorm glede av denne enkle leken. Deretter gikk han ut i elven for å svømme. I det øyeblikket kom det mye regn. Det var magisk, og gleden hans var smittsom. Det var sann glede over ingenting annet enn å være til i verden.»

Dette var ikke den første gangen Paolo var i Papua Ny-Guinea, men «Echoes» var et annerledes prosjekt for han. «For åtte år siden reiste jeg dit for første gang, for å lage en film om lokalbefolkningen og dyrene», forteller han, «og da oppdaget jeg dette magiske landet. Når du møter lokalbefolkningen og ser dyrelivet og jungelen, forstår du umiddelbart hvor annerledes og spesielt det er.»

«Helt siden den gang har jeg hatt lyst til å komme tilbake og lage en ny film», fortsetter han, «og jeg har snakket med teamet mitt der om ulike idéer. Én av dem handlet om kanoene som urbefolkningen bruker. Det finnes to typer – stridskanoene er lengre, større og vakrere, mens fiskekanoene er enklere og mer funksjonelle. Som en del av prosjektet ønsket jeg å snakke med menneskene som bodde i regnskogen, for å se hvordan kanoene deres ble laget, og hvordan de er en del av livet deres. Siden jeg bor i Italia, er det selvsagt ikke mulig for meg å oppsøke disse tingene personlig, så teamet mitt sendte meg mange videoer. Og da jeg så den med Sereva, skiftet fokuset mitt med det samme.»

Menneskers liv forandrer seg, og det samme gjør deres kreative visjoner. For to år siden ble Paolo far, hvilket førte til at han be oppmerksom på barns liv også i miljø som dette. «Etter at datteren min ble født, forandret mitt syn på verden seg. Hun er min muse, min inspirasjon, og jeg så umiddelbart sammenhengen med Sereva. Så «Echoes» hans historie. Han er hovedpersonen. Det handler om hans liv og hans families drømmer om hva han kan bli. Det handler om hva menneskene mangler, men også om hva de har.»

Paolo fulgte Sereva i 12 dager og dokumenterte skoleveien og livet hans i landsbyen. «Det er så mange ting som er normale», forklarer han, «og så mange ting som ikke er det. Forestill deg en ni eller ti år gammel gutt som våkner og pusser tennene, tar på seg en ganske vanlig skoleuniform og ryggsekk, men så ser du at han ikke har på seg sko. Og han ikke går på en buss eller blir satt av av foreldrene sine. Han padler selv i en fiskekano gjennom farvann med saltvannskrokodiller, slanger og farlige insekter. Han drar alene, og han er aldri redd. For meg var han bemerkelsesverdig, men i hans verden var dette helt normalt.»

Sereva og Paolo utviklet raskt et forhold, og han lot seg ikke skremme av å bli filmet. «Helt i starten var han rolig og ganske alvorlig, men i dagene som fulgte tilbrakte vi hele dagen sammen og hadde det kjempegøy. Han var veldig nysgjerrig på kameraene mine og prosessen med å kopiere opptakene til harddisker. Han hadde heller aldri smakt Nutella før, så det ble vi gode venner over! En kveld før middagen sang han til og med en vakker sang for oss, hvilket er med i slutten av dokumentaren.»

Paolo er overbevist om at hans valg av utstyr hadde stor betydning for forholdet til Sereva og dermed for prosjektets suksess, spesielt når det gjaldt å ikke overvelde et sensitivt motiv. «Jeg brukte hovedsakelig Sony BURANO til dette prosjektet», forklarer han. «Det fungerer som en drøm for meg, og er perfekt for dokumentarproduksjon.»

«Kamerahuset er så lite og lett at du kan bruke det håndholdt eller på skulderen, og det er ikke behov for noen rigg», fortsetter han. «Det er genialt når du vil ta opp enkle, fredelige øyeblikk, slik jeg gjorde med Sereva. Det er bare så mye mer ekte og autentisk å gjøre det selv … ingen fokusutløser, fordi jeg kunne stole på kameraets briljante autofokus, ingen lysassistenter … Mesteparten av tiden var det bare meg og han, på reise sammen mens vi fortalte historien hans. Hvis det hadde vært fem eller seks personer bak kameraet, ville han ha oppført seg annerledes.»

I tråd med ønsket om autentisitet har Paolo satt sin lit til BURANOs upåklagelige ytelse i lite lys. «Jeg ønsker kun å arbiede med naturlig lys», forklarer han. «Lyset i Papua Ny-Guinea er fantastisk, så jeg var glad for å kunne arbiede med det solen ga meg, eller ved peisen hvis jeg trengte det. Dette kunne jeg bare gjøre fordi BURANO har to ISO-verdier: 800 ISO og 3200 ISO, slik at jeg kunne velge den beste følsomheten for motivet jeg dokumenterte, uten at det gikk ut over bildekvaliteten.»

«Jeg ønsket heller ikke å bruke en gimbal», fortsetter han, «og derfor var kameraets innebygde IBIS viktig. Det betydde at jeg kunne gå med Sereva og samtidig få et fantastisk jevnt resultat, i tillegg til at jeg kunne ha lengre håndholdte opptak når jeg hadde behov for det. Apropos det, selv om jeg brukte vanlige objektiver som FE 12–24 mm f/2,8 GM og FE 24–70 mm f/2,8 GM til denne filmen, brukte jeg også FE 200–600 mm f/5,6–6,3 G OSS når Sareva var ute i kanoen. Det betydde at jeg kunne ta nærbilder av han mens han padlet, eller filme krusningene på vannet, noe som ga ekstra tekstur til historiefortellingen.»

Et helt sentralt øyeblikk i filmen er Paolos intervju med Serevas far. Han snakker om at han ønsker seg de beste mulighetene og utfallene for adoptivsønnen sin: en egen kano, slik at han kan jobbe og en dag bygge sitt eget hus. I arbeidet med filmen har Paolo funnet sitt eget ekko av dette, sitt eget håp.

«Da jeg viste opptak av Sereva til et barn i Italia, sa han at han syntes at det var trist, fordi disse menneskene ikke har alle de tingene vi har. Dingser og luksus. Jeg vil si at de har noe mer. Ja, det kan være et vanskelig liv, men de lever med en fantastisk natur og en trygg familie og en verdsettelse av begge deler. Alle barn har en drøm, og alle familier bør ha en drøm for sine barn. De prøver å bygge den sammen. Men de enkleste tingene kan være de mest kraftfulle og givende. Det er det jeg ønsker å lære datteren min.»