De slående, monokrome gatescenene med høy kontrast, virkningsfulle forgrunner og mystiske silhuettfigurer gjør Gary Williamsons bilder svært sterke – og enda sterkere blir de når du får vite at han er definert som blind.

Men dette burde kanskje ikke komme som en overraskelse, for som Gary avslører er mange av teknikkene han bruker for å overvinne synstapet i hverdagen, identiske med de som fører til vellykkede fotografier. Det er imidlertid uunngåelig at det første spørsmålet er «Hvordan?» – Hvordan kan man jobbe i et visuelt medium uten fordelene ved det de fleste vil kalle fullt syn?

«Selvfølgelig blir jeg ofte spurt om det», sier Gary, «og jeg forstår forvirringen, men spørsmålet handler spesifikt om noe av det jeg vil oppnå innen fotografering. Folk tror blindhet er å ikke se noe i det hele tatt, men menneskesynet har mange nivåer. Det er et enormt spekter, og selv om synet mitt er så uklart at det nesten er umulig å identifisere mange ting, finnes det fortsatt ting jeg kan se og måter jeg kan registrere verden rundt meg på. Min unike måte å se på har styrket kreativiteten min, og derfor tenker jeg heller på funksjonshemmingen min i kontekst hva jeg kan, i stedet for hva jeg ikke han.»

«For meg er kontrast viktig», forklarer han, «og jo mer kontrast det er, jo bedre kan jeg se. For eksempel kan det være enklere å gå opp en trapp enn å gå ned hvis lyset er på rett sted. Skygger og høylys hjelper meg med å bedømme dybde og høyde. Og selv om jeg nesten ikke kan se noe når jeg ser mot solen, er det mye bedre når jeg snur ryggen til den. Synet mitt avhenger av lys og skygger, så jeg ser også etter disse ingrediensene på kameraskjermen for å gjøre bildene mine vellykkede.» Gary fotograferer hovedsakelig i vidvinkel «fordi synsnivået mitt forverres raskt med større avstand», sier han. «Jeg kan se elementer i forgrunnen bedre enn de som er langt unna, og det betyr at jeg er interessert i det som er rundt føttene mine. Jeg jobber ofte med bildene mine derfra og ut, noe som selvfølgelig er en annen sterk komposisjonsteknikk innen fotografering. Jeg kommer ikke til å la meg inspirere av et tre langt unna, for jeg kan sannsynligvis ikke se det i det hele tatt! Men veier, fortauskanter, trinn eller mønstre …» «… disse ledende linjene og rammene er det jeg er ute etter», fortsetter Gary. «Deretter ser jeg etter en kontrast i det fjerne, som en lys himmel, en døråpning eller enden av en tunnel, og hvis det er i konteksten av gatefotografering, venter jeg på at en skikkelse skal passere gjennom den. Andre ganger stiller jeg opp på samme måte, men tar et selvportrett eller ber noen om å posere på riktig sted.»

For andre slags bilder er Gary avhengig av hørselen for å finne muligheter. «Fordi de andre sansene har blitt så mye viktigere i hverdagen min, har jeg oppdaget at de også hjelper meg med fotografering», forklarer han. «For eksempel opplever fullt seende mennesker ofte at synet deres dominerer de andre sansene, men jeg hører ofte en mulighet i stedet for å se den, slikt som en gatemusikant eller noen som snakker i telefonen, noe som vil være et godt bilde. Og når jeg kommer nærmere leter jeg etter kontrasten igjen.»

Tilpasningsevne og mot har lenge vært del av Garys historie. Da han var ryggsekkturist rundt i Europa på 1990-tallet, brøt en arvelig synsnervesykdom ut nesten over natten, noe som betydde at han måtte finne veien hjem fra Gibraltar uten å kunne se eller lese et kart. Men motgangen var med på å forme ham. «Jeg har aldri sett på hva jeg har tapt, men på hva som er mulig», sier han. «Jeg har aldri dvelt ved tapet av synet mitt og har alltid tenkt på hvordan jeg kan presse meg selv til å oppnå noe som ligger innen min rekkevidde. Enten takler du det, eller så gjør du det ikke, men å dvele ved det kan trekke deg ned. Og jeg tenkte at hvis jeg klarer denne reisen som 18-åring under disse omstendighetene, kan jeg klare hva som helst.» Selv om han hadde studert filmfotografering ved en kunsthøyskole før han mistet synet, var det først da digitalkameraer ble bedre til å hjelpe svaksynte brukere, at Gary fikk energi av å ta bilder igjen. «Den gangen var jeg fascinert av hvordan ett enkelt bilde kan fortelle en historie, fremkalle en følelse eller plassere et spørsmål i seerens sinn», minnes han, «men å bruke filmkameraer var egentlig ikke et alternativ for meg etter at tilstanden min brøt ut, så i stedet brukte jeg pasteller og kull for å skildre verden slik jeg så den. Det var kullet ideen om å jobbe i svart-hvitt kom fra, og det er derfor det fortsatt appellerer til meg.»

Kameraene i den nyeste Sony Alpha-serien er utviklet med tanke på tilpasning, og som en del av Sonys bidrag til Verdens synsdag har Gary brukt et Sony Alpha 7C II sammen med objektivene FE 16-25mm f/2.8 G, FE 24-50mm f/2.8 G og FE 20-70mm f/4 G. Kameraet har flere tilgjengelighetshjelpemidler for svaksynte fotografer i tillegg til vanlige funksjoner som blir enda viktigere når synet er svekket.

«Det som overrasket meg mest, var hvor effektiv Alpha 7C II-skjermleseren var», forteller Gary. «Jeg hadde aldri jobbet med det kameraet før, men leseren betød at jeg ble komfortabel med det i løpet av en dag. Jeg er vant til å bruke talefunksjoner på ting som nettbrettet eller telefonen, og akkurat som å bruke de andre sansene dine på gaten, er det med på å bygge et bilde av kameraets funksjon i tankene dine.» «Den gjør alt fra å rapportere de grunnleggende innstillingene – lukkerhastighet, blenderåpning, ISO, fokusmodus og så videre – til å fortelle meg hvordan spesifikke funksjoner som intervalometeret jeg bruker til selvportretter, er konfigurert. Det er genialt fra et teknisk synspunkt, men det har også en positiv effekt på fotograferingsopplevelsen min. Et talende kamera gjør det klart for forbipasserende at jeg er synshemmet, men hvis jeg bruker 20x forstørrelsesglasset med ansiktet presset opp mot skjermen, kan det tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet. En gang spurte noen meg hvorfor jeg sniffet på kameraet! Leseren gjør meg mindre engstelig for interaksjoner i travle områder.»

Gary roste også Alpha 7C IIs oppsett og håndtering. «Jeg kan bruke det med én hånd, noe som er en fordel, og hjulene og inngangene er også veldig godt utformet. Seende fotografer drar nytte av å kunne skille én knapp fra en annen ved berøring – noe som betyr at de ikke trenger å flytte oppmerksomheten fra søkeren – men for meg er det enda viktigere. Selv det å ha hjul med et fast klikk hjelper, slik at du vet at du har skjøvet dem langt nok.» Alpha 7C IIs suverene autofokus er en fordel for alle fotografer, og Gary elsker det. «Det er noe du virkelig kan stole på for å låse fast og gi det skarpeste fokuset», sier han, «og berøringssporingen er spesielt nyttig for meg. Med nok kontrast kan jeg legge merke til en figur på skjermen, berøre den og vite at kameraet kommer til å følge den perfekt mens jeg fotograferer.»