Hver gang den prisbelønte dyrelivsfotografen Arturo de Frias besøker Svalbard, opplever han de samme kjente følelsene. Det er den uvanlige følelsen av noe vidunderlig og spennende som han får av den ekstreme skjønnheten i denne arktiske øygruppen, og en fascinasjon for dyreartene som lever der. Stadig oftere er det også noe annet. «Det er en følelse av at noe går tapt», sier han, «fordi fremtiden til dette stedet og dyrelivet her henger i en tynn tråd.»

Arturo har vært på over 20 turer til Arktis og hundrevis av andre rundt om i verden for å fotografere truede arter både over og under vann, og han har sett en god del fantastisk dyreliv, men det er ett tema han alltid vender tilbake til: isbjørnen. Det er ingen tilfeldighet at de også er en av de artene som er mest truet. «Det var bjørnene som først fikk meg til å prøve å gjøre en forskjell innen økologi og klimaendringer», forklarer han, «og den dag i dag har de samme effekt på meg. Alle møter er spesielle, men noen skiller seg ut, og jeg tror at fotografier som innkapsler disse øyeblikkene, kan ha en reell effekt på hvordan folk ser på verden.»

For Arturo gjenspeilte det nylige møtet med isbjørnene en av de første og mest avgjørende fotoøktene hans. «I mai 2024 ledet jeg en tur, og vi så en isbjørn på isen», minnes han. «Siden vi så at han ikke var skremt eller stresset av at vi var der, stoppet vi motorene og lot båten sakte drive nær isen – så vi kom innenfor 40 eller 50 meter og kunne ta bilder av ham. Han var rolig, og det ble snart tydelig at han lekte med oss og viste seg frem, der han rullet seg i snøen som en valp, sto på bakbeina, lekte på isen, plasket, … Det var en time med ren glede.»

«Det var en lignende situasjon som fikk meg til å forstå kraften i fotografering. I 2011 tok jeg et bilde av en annen isbjørn, som hoppet på isen. Bildet beveget meg så dypt at jeg tenke det ikke bare kunne bli værende på datamaskinen min – det måtte ses av så mange mennesker som mulig. Bildet ble omslaget på den første boken min, og nå har jeg gitt ut syv. All inntekten har gått til stiftelsen min, Sustainable Development. Dette er en organisasjon som fokuserer på utvikling av landsbyer, beskyttelse av utsatte grupper og bevaring av planeten vår i møte med klimaendringer.»

«Steder som Svalbard er virkelige sentre for klimaendringer», fortsetter Arturo. «Her foregår oppvarmingen to til tre ganger raskere enn på resten av planeten, på grunn av tapet av albedoeffekten. Dette er når energien fra sola reflekteres tilbake ut i rommet fra land, spesielt fra snø og is. Når isbreene smelter og havisen forsvinner, blir det selvfølgelig stadig mindre reflektering, så verden blir varmere, og vi mister enda mer is. Det er en ond sirkel.»

Muligheten til å redde naturen kan forsvinne, sier Arturo, og trekker en parallell til dyrelivsfotografering. Mulighetene han får til å ta viktige bilder, varer ikke lenge. «Det er grunnen til at jeg trenger de beste fotoverktøyene, og akkurat nå er dette uten tvil Sony Alpha 1», forklarer han. «For bilder som de fra Svalbard, kombinerer jeg det ofte med objektivet FE 200-600mm G. Dette gir meg et stort utvalg av alternativer for innramming, enestående skarphet og lav vekt.»

«For meg er det viktigste når jeg fanger disse øyeblikkene, kameraets utrolige AF-system og hastighet», fortsetter han. «Vi reiser til disse stedene, eller går under vann for å ta bilder av majestetiske haier og hvaler og håper på et fint møte. Og selv om det er mye innsats og investering involvert, er det på en ukestur kanskje bare noen få sekunder der alt er perfekt. Hvis motivet er nært og lyset er helt riktig, vil du at bildet skal bli perfekt. Før, i disse øyeblikkene på et brøkdelssekund, fikk jeg kanskje 3–4 bilder av 20 som var i fokus, men med Alpha 1 er det minst 19 av 20.»

Da han så effekten av klimaendringene med egne øyne, ble Arturo sterkt berørt. «Å være på Svalbard er en av de nydeligste og mest tankevekkende opplevelsene man kan ha på planeten. Der får du se klimaendringene skje rett foran øynene. Jeg var der i april, etter en av de kaldeste vintrene på 20 år, og den enorme Isfjorden var fullstendig dekket av is. Men da jeg kom tilbake i mai, hadde all isen forsvunnet. Det er en kaotisk situasjon som har gått helt ut av kontroll, og isbjørnene er fanget midt i den.»

«Isbjørner er klimaendringenes ansikt utad», sier Arturo, «og det er verdt å huske hvorfor. De er det største landrovdyret på jorda – utrolig kraftige og sterke, men de er også ekstremt tilpasset miljøet sitt og derfor i en veldig utsatt situasjon», forklarer han. «Dette er sårbarheten i en verden som endrer seg raskere enn de klarer å holde følge med. Det er godt kjent at det er vanskeligere for dem å jakte fordi havisen forsvinner, men klimaendringene endrer også hvordan hunnbjørnene tar seg av ungene sine.»

«De lager hiene sine på land og går i dvale der på høsten. Ungene fødes i hiene og så kommer de ut når våren kommer. Men når havisen trekker seg lengre nord, må de reise stadig lenger for å få mat. De har ikke spist på flere måneder, så mødrene må drepe en sel innen en uke eller to – ellers sulter de, og da sulter også ungene deres. Akkurat nå er bestandtallene stabile, men hvis dette fortsetter, vet vi at det innen få år kommer til å bli en katastrofe.»

Og problemet slutter ikke med tapet av én ikonisk rase, advarer Arturo. «Når den delikate balansen ødelegges, kan økosystemet raskt kollapse – og det på måter vi kanskje ikke engang kan være i stand til å forutse.» Fotograferingens verdi i dette er tydelig, opprettholder han. «Jacques Cousteau sa at mennesker bare bevarer det de elsker, og bare elsker det de kjenner til. Dermed kan vi lære folk gjennom fotografering, vise dem naturens skjønnhet og få dem til å hjelpe til å beskytte det som er truet.»

Inntektene fra fotobøkene hans har innbrakt hundretusener av euro og bidratt til å sette i gang restaureringsprosjekter over hele verden. Arturo håper at stadig flere kan bli naturforvaltere slik han har blitt. «Saken er at barn alltid elsker naturen når de er små, men på et eller annet tidspunkt blekner den og blir glemt. Fotografering kan bringe fascinasjonen tilbake, og når vi forstår at det vi elsker, er i fare, virker ikke de ofrene vi som samfunn må gjøre for å beskytte verden, så ille.»