Med sine mektige vulkantopper, øde svarte sandstrender og stupbratte fossefall er Island en drømmelokasjon for mange fotografer. På en spesielt kald og dyster dag, med kameraet rettet mot en anonym aluminiums-iglo i Nesjavellir lavafeltene i nærheten av Reykjavik, var Davide Monteleone på oppdrag for å ta et bilde som ville vekke lesernes interesse og gi dem lyst til å vite mer.

Temaet – de nye teknologiene for karbonfangst – er ytterst viktig i geopolitisk sammenheng, og «prosessen med å avkarbonisere må behandles like kritisk som konflikter», forklarer Davide. «Det er vi som har skapt dette problemet, og nå må vi utvikle en vei ut av det. Disse maskinene er våpnene menneskeheten bygger for å redde oss.»

Det er imidlertid ofte problematisk å fotografere disse teknologiene. «Problemet for meg var hvordan jeg skulle illustrere en historie om noe du ikke engang kan se. Vi skulle dokumentere dette karbonfangstsystemet, og i likhet med de fleste av disse teknologiene er det svært lite visuelt tiltalende – selv om potensialet er utrolig viktig. Så historien må handle om forskerne og deres vitale kreasjoner som prøver å fange karbondioksid fra luften og lagre det under jorden eller redusere det gjennom prosjekter i havet.»

I forbindelse med artikkelen besøkte han ni av disse karbonfangstanleggene rundt om i Europa og resten av verden i løpet av åtte måneder og tilbrakte alt fra noen dager til flere uker på hvert sted. «Det ligger mye research bak fotograferingen av disse artiklene, og fotografen er i stor grad involvert i redaksjonen når det gjelder planlegging og beslutninger», forklarer Davide. «Så selv om et prosjekt av denne størrelsen og tyngden kan gjøre deg nervøs, motvirker det engasjementet og investeringen jeg har i det, all nervøsitet.»

Til tross for disse vanskelighetene hadde han etter 12 utmattende timer på Nesjavellir et bilde som kunne pryde forsiden av National Geographic i november 2023.

Davide gikk løs på prosjektet med et storformatkamera, en drone og sitt Sony Alpha 7R IV, en modell han beskriver som «utrolig effektiv, fordi den gjør alt jeg trenger på en rask og enkel måte. Arbeidsprosessen med disse små, lette speilløse fullformatkameraene minner meg om hvordan de første 35 mm-filmkameraene revolusjonerte dokumentararbeidet på midten av 1900-tallet. Og med 60 megapiksler kan kvaliteten konkurrere med kameraer som er mye større og dyrere.»

«For lange dager under tøffe forhold er det også svært effektivt, og jeg kan stole på at det tar over tusen bilder på ett batteri, selv om det er kaldt på Island eller fuktig i Den demokratiske republikken Kongo», sier Davide.

Når han tenker tilbake på kreativiteten som måtte til for å få bukt med det som på overflaten kunne oppfattes som «ganske stygt og kjedelig», forteller Davide at i motsetning til konfliktområder, som er svært reaktive, krever slike prosjekter tålmodighet og inspirasjon.

«Så sammen med teamet mitt begynte jeg å jobbe meg gjennom problemet, prøve ut ulike ideer og se hva som fungerte», fortsetter han, «for eksempel om vi kunne endre perspektivet på bildet slik at det forteller historien bedre, ta utgangspunkt i industrifotografering, lyssette det kreativt eller fotografere på en annen tid av døgnet. For igloen endte vi opp med å filme om natten og belyse den med en drone i bevegelse.» Davide håpet også at nordlyset skulle dukke opp, men som islendingene ofte advarer om: Når du snakker om nordlyset, viser det seg ikke!

«Jeg synes vi gjorde en god jobb til slutt», mener han, «det ble tross alt valgt som forsidebilde for magasinet. Det er et bilde som er tiltalende, men som reiser noen spørsmål: Du vil vite hva igloen er og hva den gjør. Det er tiltrekkende på en futuristisk måte, men det litt fremmede landskapet i lavafeltet er også litt illevarslende. Det forteller om løftene, men også om utfordringene som ligger foran oss, og hva som kan møte oss hvis vi ikke møter dem.»

På denne måten ser Davide seg selv som en oversetter. «Selve fotografiet forklarer ingenting, men hvis det får noen til å lese om karbonfangst, har det oppfylt sin rolle. Dokumentarfotografens rolle er ikke å løse problemet, men å trigge nysgjerrigheten hos andre til å gjøre det.»

Det har ikke endret seg stort gjennom historien, sier Davide, og sammenligner sin rolle med dem som dokumenterte den industrielle revolusjonen, for eksempel fotografen Lewis Hine. «Vår oppgave er å sette søkelyset på en ny industriell revolusjon og skildre disse historiene om energitransformasjon. Vi går fra fossilt brensel til grønn energi, og selv om det ikke løser verdens klimaproblemer alene, er karbonfangstprosessen en viktig del av dette. Fotografi på dette området er også i ferd med å bli bedre. For fem år siden dominerte arkivbilder den teknologiske utviklingen, mens det nå gjøres mye mer kreativt og gjennomtenkt arbeid.»

I likhet med mange andre fotografer jobber Davide ofte i en mer hybrid stil, så det var viktig for ham å ha muligheten til å ta opp video til National Geographic-artikkelen med Sony Alpha 7R IV. «Jeg liker å presentere historier som inkluderer videoer, fordi de er veldig effektive når det gjelder å fortelle en historie. Spesielt når motivene er ganske statiske, som i dette prosjektet, kan bevegelse og lyd i video være mer fengslende.»

Selv om historien om karbonfangst og klimaendringer i seg selv er geopolitisk, synes Davide at den menneskelige faktoren er ganske oppløftende. «Forskerne er alltid utrolig lidenskapelig opptatt av det de holder på med, og de er tålmodige og emosjonelle når de forklarer det», avslutter han, «selv om det er nisjepreget, komplekst eller usynlig for oss andre! De vet at disse tingene er helt avgjørende for hva som skjer med planeten vår. Og hvis jeg kan oversette energien til disse få menneskene til et budskap som når ut til de mange, er jeg veldig glad for å kunne gjøre det.»