I 2021, når verden fortsatt kom seg etter covid-lockdowner, begynte dokumentarfotografen Andrea Frazzetta å legge merke til noe merkelig når han tok med sønnen sin til parken. «De første gangene var barnet mitt redd», betror han. «Miljøet var helt fremmed og skremmende. Jeg innså at fram til da, hadde han for det meste bodd i en boks. Og selv om min opplevelse åpenbart var annerledes, følte jeg et lignende behov for å riste av meg traumet og tapene vi hadde opplevd det siste året.»

Som en forelder, visste Andrea at han måtte gjøre noe. Han måtte hjelpe sønnen med å få en tilkobling til naturen, og forhåpentligvis finne noe glede i det å være utendørs selv. Heldigvis ville de to snart komme sammen, samtidig som de fant muligheten til å bruke Andrea sine fotograferingsevner til noe gledelig. «Alle skolene var fortsatt stengt, så vi begynte å tenke på en annen vei,» forklarer han. «Vi fant denne ’naturlige utdannings’-ruten – barnehager som oppfordrer barn til å lære utendørs i stedet for i klasserom. Sønnen min begynte på en på landsbygden utenfor Milano, og jeg ble umiddelbart forbløffet av alt sammen. Hvordan barna var i naturen, deres erfaringer og den visuelle påvirkningen av alt sammen.»

Så bare noen måneder etter vanskelighetene med å fotografere utmattede leger og sykepleiere på en covid-avdeling, var Andrea på et helt annet sted, både fysisk og følelsesmessig. Og mens dette var en forandring fra hans vanlige emner, forble ønsket om å fortelle en historie, og det gjorde også ferdighetene til å gjøre det.

«Som en dokumentarfotograf virket disse skolene som en flott mulighet,» forklarer han, «og noe som, hvis jeg kunne fremme dem gjennom bildene mine, mange barn kunne dra nytte av. Selv før covid, tilbrakte vi for mye tid i disse boksene, enten de er hus, klasserom eller kontorer.»

Så begynte han med sønnens egen friluftsskole i Milano, og de neste tre månedene fotograferte han seks ulike ’naturbarnehager,’ hvor han jobbet i hver av dem i mellom en uke og 10 dager. «Det var steder over hele Italia,» forklarer han, «noen på landsbygda utenfor byer, andre i fjellene eller ved kysten. Og det var fantastisk å se dem.»

Å fortelle historien om disse stedene godt, sier Andrea, handlet om en blanding av feltkunnskap, de tekniske egenskapene til Alpha-kameraene hans, og, aller viktigst, tid. «Vanligvis, når jeg jobber for magasiner eller aviser, er oppdraget kort,» forklarer han, «men for dette prosjektet mottok jeg et stipend fra National Geographic Society, siden de hjalp fotografer med å arbeide i sine egne lokalsamfunn. Den ekstra tiden som ble gitt, hjalp meg med å fordype meg i hvert sted og endret til og med stilen på bildene jeg lagde.»

Andrea sine Sony Alpha 7R III- og 7R IV-kameraer hjalp på forskjellige måter. «Akkurat som i mitt vanlige arbeid, brukte jeg to hus, så jeg slapp å bytte objektiver,» sier han, «så det hjelper virkelig at disse husene er små og lette. Jeg tok også de fleste bildene ved å komponere med skjermen og vippe den ut, slik at jeg kunne ta bilder på hoftehøyde eller lavere. Dette hjelper meg til å komme ned til barnas øyelinje, og det ser også mindre ut som om jeg tar bilder. Når du bringer et kamera opp til øyet, vil folk – inkludert barn – reagere på en annen måte.»

Alpha 7R-kameraenes evne til å ta bilder lydløst var også avgjørende, sier Andrea, samt deres raske fokusering. «Den lydløse lukkeren er revolusjonerende for dokumentararbeid,» forklarer han, «fordi det er en annen måte å arbeide på med full frihet og større sannhet. Når det gjelder kameraets autofokus, er den enestående. Ja, jeg hadde mer tid enn vanlig, men det betyr ikke at jeg kan gå glipp av flyktige øyeblikk. Selv ved bruk av raske objektiver som FE 50 mm f/1.4 ZA, ble den perfekte fokuseringen alltid funnet på et øyeblikk.»

«Det morsomme er at etter å ha tilbrakt disse ukene med å observere barn i naturen, virker de mye mer fokuserte enn i et klasserom,» konkluderer Andrea. «Det høres ulogisk ut, men de er roligere. Derfor trenger vi virkelig å tenke på måten vi utdanner på. Det er tydeligvis en bedre måte.»

Og han la merke til endringer i seg selv også. «Fordi frekvensen av fotografering ble skrudd helt ned, og jeg var mer meditativ, tror jeg det vises i bildene også. De er forskjellige fra bildene jeg vanligvis tar, mye mer beroligende og utsøkte, som jeg tror gjenspeiler det naturlige miljøet.»

«Under covid tror jeg mange av oss tenkte på å foreta endringer i livene våre,» avslutter han med: «men hvor mange av oss har fått til å gjøre det? Å omfavne naturen gjennom dette prosjektet var en stor mulighet for meg. Det fikk meg til å føle meg heldig. Heldig som lever, heldig som ser disse barna omfavne den naturlige verden og heldig for at jeg er en fotograf igjen.»