I Tsjads Zakouma nasjonalpark lander et C130 militært transportfly på en røff rullebane i det avsidesliggende krattlandet. På flyet er det fem utrydningstruede spissneshorn som skal til å introduseres for området. Dette er høydepunktet etter år med planlegging, et øyeblikk fotografer som Marcus Westberg lever for.

Det store Zakouma-økosystemet, som strekker seg over 17 700 kvadratkilometre, er et av de siste gjenværende savannehabitatene i Sentral-Afrika og hjem til utrolig mye biologisk mangfold, inkludert store pattedyr som elefanter, løver, bøfler og giraffer. Men i over 40 år har ett nøkkeldyr ikke vært der: spissneshornet. Mye krypskyting på 1960- og 70-tallet utslettet hele populasjonen. Det er deres gjeninnføring som har bragt Marcus til denne fjerntliggende plassen.

«Det at neshornene kommer tilbake til Tsjad er virkelig en suksesshistorie», forklarer Marcus, «og ikke bare for neshornene. Dette kunne aldri ha skjedd om Zakouma ikke hadde blitt omgjort til en villmarksfristed. Innen ideell organisasjon for konservering African Parks dukket opp i 2010 hadde parken allerede mistet 90 % av de 4000 elefantene til elfenpenskrypskyttere. Nå til dags øker dyrelivet igjen, krypskyting av elefanter er nesten utradert og det ble enighet om at tiden var inne for å etablere en levedyktig spissneshornpopulasjon.»

Marcus ble hyrt inn av African Parks for å dokumentere de forskjellige vernede områdene deres, men han hadde vært i landet i ukesvis innen neshornene ankom. «Det største øyeblikket var av neshornene som slippes ut», sier han, «men det er mye mer av denne historien, og mye å fange opp – alt fra å bygge innhegningene hvor neshornene ble holdt de første ukene, å pakke ut av kassene, ærespersonene til stede, parkens teams for oppsøkende virksomhet til å reise fra landsby til landsby for å gjøre lokalbefolkningen klar for at det skal være neshorn i området. Bilder som disse blir brukt for pressemeldinger, årlige rapporter og oppdateringer på sosiale medier, så de må fortelle hele historien.»

Mens Marcus forteller om oppgaven er det tydelig at mental og fysisk utholdenhet er like viktig som teknisk dyktighet i dette bestemte området. «Realiteten til slike initiativer, spesielt om de involverer lange reisedistanser og det å krysse internasjonale grenser, er at ting sjeldent går som det skal», fortsetter han. «Du må være tilpasningsdyktig og forbli fokusert. Denne gangen betydde forsinkelser at en temperert økt ved daggry i vidunderlig, varmt lys kunne bli til en stekeovnsøkt midt på dagen. Som med alle typer fotojournalistikk, kan du ikke egentlig velge forholdene dine, hvis ting skjer klokka 12, så er hete og sterkt lys det du får.»

Og så, til det store øyeblikket. Etter 36 timer med reising som strakk seg over 4000 km og gikk innom stopp i Zambia og Burundi, er neshornene – som ikke akkurat er kjent for sitt milde temperament på sitt beste – stresset, forståelig nok. De er desorienterte, sultne og tørste. «Det sier seg selv, men prioriteten er trivselen til neshornene og ikke det å ta bilder», sier Marcus, «og på grunn av ganske åpenbare grunner kan ingen være i innhegningene når neshornene slippes fri. På den annen side er det å ta bilder fra bak en solid trepalisade ikke helt ideelt.»

Løsningen hans? «Hver innhegning hadde et vannbasseng i asfalt gravd ned i bakken under palisaden og strekte seg ut ca. 20 cm på hver side av den. Siden vannnivået ikke nådde helt opp til gjerdet var det akkurat nok rom for et par hender og et kamera», forklarer han. «Neshorn har dårlig syn, men er fortsatt gode til å oppdage bevegelser, så avtalen med sjefsveterinæren var at jeg ikke kunne bevege meg eller flytte på kameraet frem til neshornene hadde snudd seg vekk for å unngå å skremme dem. Det var greit det, helt til en av dem bestemte seg for at den ville ha en slurk vann og nesten slo kamera ned i vannet.»

Til slutt var det kun de siste hunnene som var rolige nok til at veterinæren følte seg komfortabel nok til å prøve det ut, noe som ga Marcus kun ett forsøk på å fange opp et neshorn som ble sluppet fri. «For å være helt ærlig er jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle ha tatt bildet uten en Sony alpha 1», mimrer Marcus. «Vippeskjermen, autofokuset med øyesporing, det å kunne ta bilder gjentatte ganger i serieopptak… Jeg vil ikke engang tenke på hvordan det hadde gått med et mindre avansert kamera.»

Men kanskje det som er viktigst av alt er at kameraene fra Sony kan jobbe helt stille. «Det endrer virkelig på alt. En lukker med mye støy ville ha skremt neshornene. Jeg husker jeg sporet etter neshorn på fots noen år tilbake. Det tok timesvis å finne dem, og buskene var tykke nok til at vi kunne komme oss ganske nærme. men lukkeren skremte dem umiddelbart. Tre bilder var det eneste jeg fikk før de forsvant.»

For fotojournalister innen konservering som Marcus er størrelse og vekt enda en viktig faktor. «Jeg jobber med tre Sony Alpha 1, og i og med at å endre objektiv under fotograferingen vanligvis ikke er en mulighet har jeg alle tre på meg hele tiden. For forflytningen av neshornene brukte jeg mest FE 12–24 mm f/2.8 GM-, FE 24–70 mm f/2.8 GM II- og FE 70–200 mm f/2.8 GM OSS II-objektivene», sier han. «Vanligvis trenger jeg utstyr som ikke veier mer enn nødvendig, spesielt hvis jeg skal komfortabelt bære alle tre kameraer samtidig mens jeg reiser rundt i 40 varmegrader uten assistent – pluss dronen min og noen primere i ryggsekken. Jeg tar med noen store telefotoobjektiver også for dyrefoto i felten.»

Å ta bilder av øyeblikk som dette handler selvfølgelig om mer enn tilfredsheten med å komme ut av en utfordrende fotograferingsøkt med sterke bilder. Det handler også om hvordan bildene brukes. «virkningsfull er definitivt et nøkkelord», sier Marcus når han blir spurt om å reflektere over rollen fotografering har i å oppmuntre til positiv endring. «Vi bør ikke overdrive viktigheten til fotografering. Ved denne forflytningen var jeg kun én del av en massiv laginnsats. Men initiativer som dette er avhengig av sjenerøsiteten til donorer, og i veldedighetsverdenen spiller visuelle materialer en viktig rolle. Vi må fange folks oppmerksomhet.»

Ifølge Marcus kan det å fremheve slike initiativer også ha kraftfull innvirkning på lokale forhold. «Land som Tsjad får ikke så mye positiv publisitet, så det er viktig å fremme suksesshistorier som denne når det skjer. Det oppmuntrer stolthet og støtte blant lokalbefolkningen, som er viktig, fordi parkene kan ikke beskytte disse dyrene på egenhånd. Samfunnet er viktig for sikkerheten. I tillegg er dette hjemmet deres og historien deres. Man vil absolutt ha en form for engasjement og eierskap for de lokale. Men de fleste som bor rundt parken kommer aldri til å se disse neshornene – de er sjenerte dyr, parken er stor og buskene er tette – så det er fint å ha materialer som dette for å dele med dem.»

Dette gjelder også for en bredere skala. «På grunn av alt som skjer i verden tror jeg det er fint med noen gode nyheter også», reflekterer Marcus. «Og fotografer som meg er veldig heldige som får lov å bidra til å fremheve innsatsen til folkene som prøver å gjøre verden bedre. Men i det korte øyeblikket det skjer noe som verden bør få se, vil du ikke dille med vanskelig utstyr eller bekymre deg over at kamerautstyret ikke kan holde tritt med det du vil ta bilde av.»