«Du kan lære mye om deg selv der ute», forteller Tobias Hägg, «og det er noe av det som gjør dette stedet så attraktivt.» Stedet er svenske Lappland, en provins som utgjør den nordligste delen av landet, der den strekker seg oppover mot kanten av polarsirkelen.

Lappland er stort. Det dekker nesten en fjerdedel av Sveriges totale landmasse, noe som gjør det omtrent like stort som Portugal og dobbelt så stort som hele Sveits. Og det er også ekstremt, med de kaldeste forholdene i landet hvor temperaturen ofte synker til -40 ºC, og det høyeste fjellet, Kebnekaise, eller «grytefjellet», med en isfri topp på drøye 2 096 meter over havet og en isbre som endrer størrelse i takt med årstidene.

Vindelfjällen naturreservat og andre vernede områder ligger her, bredaler, innsjøer og skoger som er hjem til reinsdyr, elg, bjørn, jerv, gaupe og fjellrev. Ja, Lappland er stort. Og vakkert. Og farlig.

Når man ser Tobias’ bilder, er det lett å fortape seg i ødemarkens skjønnhet, men som han påpeker, er det også en real sjanse for å bli desorientert, avskåret eller å gå glipp av skyssen hjem. «Det skjedde med meg en gang, og det var en viktig hendelse», husker han. «Jeg hadde vært tidlig oppe for å ta bilder av soloppgangen og skulle egentlig bli hentet av et helikopter, men så kom det tykk tåke, og jeg måtte slå leir i to ekstra dager til den lettet.»

Det er et sted der det er lett å gå seg vill. Men også et sted der det er mulig å finne seg selv. Det var en opplevelse som Tobias tok med fatning, og som gjorde et utelukkende positivt inntrykk på han og styrket kjærlighetsforholdet hans til Lappland. «Det var første gangen jeg virkelig forstod villmarken», sier han. «Faren og ensomheten får deg til å føle deg levende.»

Når Tobias ser tilbake på det, er hans økende forståelse for hjemlandet et symbol på personlig utvikling. «Da jeg begynte å fotografere, ville jeg se verden. For meg var Sverige aldri særlig inspirerende fordi det var jo der jeg kom fra, ikke sant? Du ser skogene og innsjøene og den vakre naturen, men den går deg hus forbi på en måte… det er ikke noe du legger merke til når du går på ski. Det var helt ordinært.» Svenskene kaller visstnok dette for «hemmablind».

«Jeg kjente selvfølgelig til svenske Lappland, men det er som et land i landet, og folk reiser vanligvis ikke så langt nord. Så jeg fortsatte å reise verden rundt på jakt etter større fjell og høyere fossefall, alltid i et forsøk på å overgå det forrige reisemålet. Men jeg ble aldri fornøyd, og etterhvert vendte blikket mitt hjemover. Da jeg omsider reiste opp til Lappland», fortsetter han, «føltes det ut som noe helt nytt og svært personlig for meg. Det var der spiren ble sådd. Det var slik jeg forelsket meg i Lappland.»

Ønsket hans er nå å dokumentere Lappland på en måte som viser den utrolige, naturlige skjønnheten sammen med den skremmende størrelsen og de vanskelige forholdene. Som vil si at han vil at andre skal forstå hvordan det er å besøke steder langt nord. Det er ikke en enkel oppgave, men det er noe bildene hans virkelig viser. Så hvordan kan man fortelle historien til et slikt sted? «Det er en av de fine tingene», sier han, mens han smiler. «Lappland lar deg virkelig jobbe for bildene dine.»

«det geografiske omfanget til prosjektet er massivt – man kan si at det er like stort som området selv», sier han. «Det er veldig få veier der oppe, og været endrer seg hele tiden, så områder kan bli nesten helt utilgjengelige på visse årstider. Det er et sted hvor jeg måtte finne den rette fotografiske tilnærmingen til, fordi det ikke var vanlig for meg å jobbe med et landskap som var så stort og tomt.»

Tobias forteller at fikk god hjelp av Sony Alpha-kameraene og -objektivene sine, inkludert Alpha 7R IV og objektiver som FE 16-35 mm f/2.8 GM, FE 24-70 mm f/2.8 GM, FE 70-200 mm f/2.8 GM OSS II og FE 100-400 mm f/4.5-5.6 GM OSS. «På grunn av mangelen på veier må vi gå fotturer, stå på ski eller bruke snøscootere der oppe», forteller han, «så den lille størrelsen og lave vekten var utrolig viktige. Kanskje enda viktigere var det at utstyret tålte ekstreme temperaturer. Jeg har tatt bilder i snøstormer og ved -40 ºC og kameraene og objektivene er helt upåvirket.»

«Og siden jeg vil ha forskjellige oppsett for luftfoto, video og dag- og nattlandskaper, handler det ikke bare om bærbarhet på individuelle ekspedisjoner», legger han til. «Det betyr at jeg kan ta med meg mer på lange turer. Vanligvis tar jeg med meg alt jeg eier, og det fine med villmarken er at jeg kan legge igjen utstyr jeg ikke bruker i teltet, for det er ingen der som kan stjele det!»

En måte Tobias tolker landskapet på er ved å fotografere det fra et helikopter. «Det betyr at jeg kan dekke større områder, og takket være Sony-kameraenes fullformat, høyoppløselige sensorer og bildestabilisering som motvirker vibrasjonene fra luftfartøyet, kan jeg selvfølgelig ta bilder i høyere kvalitet enn med en drone», forteller han.

Kanskje de mest effektfulle bildene hans er kanskje de som balanserer landskapet med menneskelig tilstedeværelse. «Der ute komponerer jeg ofte med mennesker i bildene mine, enten det er meg selv, en venn eller en av de lokale samene», forklarer han. «Det kontekstualiserer skalaen og ofte villmarkens barske natur og bidrar til å sette publikum i mine sko. Ellers kan det være vanskelig å ta utsikten inn over seg.»

Verdien av dette er lett å se, særlig i bildene hans med båter og kajakker som krysser regionens uberørte innsjøer, der utsikten ellers ville vært på grensen til det abstrakte. «Jeg har også funnet ut at bilder av denne typen fungerer bedre som store trykk enn på små skjermer, der seerne er mer tilbøyelige til å virkelig se på dem i sin helhet istedenfor å hoppe over dem», sier han.

Det er selvfølgelig wn fare ved denne lovprisningen av villmarken, nemlig at det kommer for mange besøkende som endrer følelsen av et sted eller til og med ødelegger det. «Det er absolutt en bekymring», medgir Tobias, «og når man besøker slike steder, må man være ansvarlig. Heldigvis har mange av stedene rett og slett ikke navn, eller er så vanskelige å nå at de fleste ikke engang ville tenke på å dra dit. Og hvis jeg klarer å fange opp truede arter som fjellrev, passer jeg på at jeg ikke publiserer noe som røper hvor de befinner seg.»

«Jeg vil for eksempel vise hvordan klimaendringer bidrar til at isbreene på Kebnekaise-massivet krymper, og hvordan samene reagerer på dette og andre forhold som gruvedrift og avskoging. Opplevelsene mine der har gitt meg en ny stolthet over det svenske landskapet, og over meg selv. Da jeg begynte, handlet det om å få et bilde jeg kunne ta med hjem, men nå handler det like mye om eventyret, utforskingen og det å bare være til stede. Selv hvis jeg ikke hadde fotografert det, ville jeg dratt tilbake igjen og igjen, men med litt hjelp fra Sony-utstyret mitt er Lappland forhåpentligvis et sted jeg også kan bidra med å beskytte.»