Støvet stiger mens flere titalls føtter smeller i bakken. Den voldsomme lyden av det brasilianske hardcorebandet Worst slippes løs fra scenen. Det er en situasjon som Gonçalo har vært i mange ganger før, og selv om det kan virke skremmende for det utrente øyet, tar han det hele på strak arm. «Jeg likte å gå midt inne i folkemengden med Sony Alpha 7C II, fordi det er der jeg merker de største følelsene – det publikum opplever. For meg er det å fange de øyeblikkene med publikum, det synspunktet innenfra, like viktig som å fotografere selve bandet.»

Bildeserien ble tatt på Vagos Metal Festival i Vagos, Portugal. Gonçalo var der for å fotografere festivalen som en del av den vanlige pressedekningen. «Det er ganske morsomt, faktisk, fordi selv om jeg er en veldig høy fyr, prøver folk alltid å beskytte meg midt i moshpiten fordi de vet at jeg har et kamera, så de er ekstra forsiktige. Jeg har ødelagt kameraer og objektiver før, men sånn går det. Det er en slags naturlig, rå energi som man bare ikke finner andre steder. Alle beveger seg som én enhet, og det slipper ikke fotografen unna.»

Å fotografere scenen på en musikkfestival er ganske standard for Gonçalo. Han brukte et Sony A7C II med objektivet Sony FE 50-150mm f/2 GMda han tok bilder av Worst. «Jeg pleide å fotografere med et 70–200 mm-objektiv – som de fleste konsertfotografer. Men det er en kjempeforskjell sammenlignet med 50-150mm, selv om fokallengdene stort sett er det samme. Den store fordelen er at 50 mm er betydelig bredere – man kan nesten bygge en hel portefølje fra det ene objektivet. 50-150mm – det er det som passer. Det ekstra lysstoppet – f/2 kontra f/2.8 – får frem alt og tilfører den tredimensjonale kvaliteten. Det er utroligt å kunne fotografere i lite lys med lavere ISO-verdier på grunn av den store blenderåpningen.»

Å komme tett på publikum krever et annet sett med utstyr. For å gjøre det enkelt å bytte fokallengder bruker Gonçalo et Sony Alpha 9 III med et FE 14mm f/1.8 GM-objektiv.

«Jeg liker virkelig å komme tett på motivet. Mange av fotografiene mine fyller bildet på kanten ved musikeren eller publikum, og det gir meg følelsen av tilknytning jeg trenger i arbeidet. 14mm er en veldig nyttig fokallengde når man har dårlig plass – men selv med masse plass, som på en friluftsfestival, er det fantastisk å komme enda nærmere på. Som Robert Capa sa: «Hvis bildene dine ikke er gode nok, er du ikke nær nok». Man må være kjempenær for å overføre disse følelsene til bilder, og 14mm er et imponerende objektiv for akkurat det.»’’’

Selv med et hav av ansikter foran seg får han enkelt Sony Alpha 9 III til å fokusere der han vil. «Da jeg fotograferte scenen, brukte jeg ansiktsgjenkjenning, med motivsporing aktivert», sier Gonçalo. «Hvis musikeren begynner å headbange, med hår over ansiktet, vil kameraet fortsatt registrere et øye, eller i det minste forbli låst med fokus på hodet. Men når jeg fotograferer publikum, fanger ansiktsgjenkjenning opp alt for mange ansikter, så da bruker jeg fleksibelt punkt satt til den minste områdestørrelsen for å være veldig presis med hensyn til hvor jeg fokuserer. Noe jeg har tatt med meg videre fra da jeg jobbet med film, er at jeg alltid setter fokuset til midtpunktet og komponerer rammen på nytt, vel vitende om at fokuset vil forbli låst. Det frigjør meg kreativt. Det er lettere for meg og lettere for redaktøren – alle bildene er skarpe og kan brukes.»

Et annet tilbakeblikk til film i denne bildeserien var valget om å ta bilder i svart-hvitt. «Jeg tror virkelig at svart-hvitt fjerner all forvirringen med farger», forklarer fotografen. «Alt som gjenstår, er bildets følelser. Alt er langt mer rått i svart-hvitt. Bildene må være ekstra sterke når det gjelder følelser, når det gjelder dedikasjon til bildet, i stedet for å lene seg på farger, som kan gi forskjellige inntrykk i seg selv.»

Noe man legger merke til på bildene, er hvor få mennesker som holder opp telefonene sine for å filme arrangementet, i motsetning til andre musikkarrangementer. «Folk fokuserer på å oppleve konserten i stedet for å filme. Disse menneskene ønsker å føle øyeblikket i stedet for å dokumentere det.» I stedet er Gonçalo der med sine profesjonelle Sony-kameraer og -objektiver, hvor han føler seg trygg i moshpiten og fanger øyeblikket, slik at publikumet ikke trenger å gjøre det.