På den værutsatte Atlanterhavskysten i nordvest-Afrika finnes man halvøya Ras Nouadhibou, en ugjestmild stripe på 60 km med svimlende klipper, knivlignende steinete utspring og brede strender som piskes av vinden. Stedet er pepret med skipsvrak og ruiner etter forlatte bosteder – et sted hvor det er vanskelig for mennesker å trives. Dette er sikkert hvorfor det er blitt et tilnærmet himmelrike for dyreliv, selv om det er så ugjestmildt.

Dette er hvor de siste av verdens middelhavsmunkeseler – en art som nesten er utryddet i havet den har navn etter – strever med et comeback. Ironisk nok opplever selene en ny soloppgang i Ras Nouadhibou, der de siste strålene fra vintersolnedgangen hver dag treffer kontinentet.
«Bevaringsprosjektet for munkeselene er det lengste og mest ambisiøse som noensinne har blitt iverksatt for en utrydningstruet art», forklarer fotografen Tony Peral, som har i oppgave å dokumentere innsatsen til naturvernerne og de flotte selene.

"Fra slutten av 2022 til begynnelsen av 2023 var det min oppgave å hjelpe den frivillige organisasjonen "CBD Habitat & Annajah" med å bygge opp en database med bilder og videoer av denne siste gjenværende ynglekolonien", fortsetter han, "og det var selvsagt en ekstremt spennende mulighet til å være en del av dette ambisiøse prosjektet. Det har utvilsomt vært et av de mest vellykkede i verden når det gjelder å gjenreise en truet art - en suksess som har krevd 20 år med hardt arbeid."

Prosjektet fokuserte på å sikret og beskytte paringsområder og større habitater gjennom overvåkning og sikringstiltak – tiltak det hadde vært sår mangel på før.
"Frem til 2001", forklarer Tony, "hadde denne verdens siste store munkeselkoloni ingen beskyttelse i det hele tatt. Fiskebåter kastet ulovlig garn foran grottene der selene ynglet, mens trålere fisket svært nær kysten og feide bort alt, inkludert selene."

"Denne kyststrekningen er rik på fisk og er derfor uten tvil et av de beste stedene på Atlanterhavskysten der selene kan finne kontinuerlig tilgang på mat", sier Tony, "men tidligere ynglet selene på en naturlig måte på halvøyas åpne strender. På grunn av den historiske forfølgelsen trakk de seg tilbake til grottene, der de er innesperret i et farligere og mer fiendtlig miljø enn de foretrekker, og der dødeligheten blant selunger.”

"Men i 2001 ble selkystreservatet opprettet", fortsetter han, "og i samarbeid med lokale fiskere ble ynglehulene ved Cabo Blanco beskyttet 365 dager i året. I dag har kolonien tredoblet seg, noe som betyr at vi nå kan gå et skritt videre og begynne å få selene tilbake til strendene der de pleide å yngle."

Selv om selene er i ferd med å finne tilbake til livet langs kysten, kan ikke Ras Nouadhibou sies å være et ideelt sted for fotografering. "Halvøya er et tøft miljø på sitt beste", bekrefter Tony, " det å fotografere om vinteren, midt mellom havet og ørkenen, krevde mye av meg, filmteamet og utstyret mitt. I tillegg gjorde terrenget det svært vanskelig å finne gode arbeidsvinkler. Faktisk foregikk det meste av observasjonen av selene fra toppen av klippene. De fleste dagene filmet vi med ørkensanden piskende mot oss fra én retning, mens gigantiske bølger slo mot klippene nedenfor."

"Vi måtte også dekke en flere kilometer lang kyststrekning for å få øye på selene som var på vei for å fiske", fortsetter Tony, "og vi måtte gjøre det fra soloppgang til solnedgang for å matche selenes aktivitet. Dette ble ytterligere vanskeliggjort av at vi jobbet på et sted uten strøm, noe som betydde at vi måtte utvikle en strategi både for å drive utstyret og - fordi vi fylte kortene med 4K-video - laste ned og sikkerhetskopiere opptakene."

ADet robuste Sony Alpha-utstyret var avgjørende for suksessen, sier Tony, som rutinemessig brukte to kamerahus på prosjektet: "Det første var en Alpha 1 og det andre en Alpha 9 eller Alpha 7, avhengig av hva slags arbeid jeg skulle gjøre. Hovedobjektivene mine var FE 600 mm f/4 GM OSS, som var helt avgjørende for å få øye på selene på klippetoppene, samt zoomene FE 100-400 mm og FE 70-200 mm. Jeg kan si at det er fotoutstyr av høyeste teknologiske klasse. Kameraene ble stadig utsatt for støv, salt og sandvind, men ytelsen og utholdenheten var det beste en naturfotograf kan ønske seg."

Selv om forholdene var krevende, var kystlinjen likevel et magisk sted. "Å kjenne til historien til denne arten gjorde opplevelsen enda mer spennende", sier Tony. "Denne kolonien har søkt tilflukt på et så avsidesliggende og bortgjemt sted at du virkelig kan sette pris på villskapen og den uberørte naturen så langt øyet kan se. Det er en unik kombinasjon der fiendtlighet og fred går hånd i hånd."

Det var også et sted som inspirerte ham til å ta noen fantastiske bilder. "Jeg er spesielt glad i nærbildene av selene", sier han, "fordi de på grunn av sin naturlige nysgjerrighet titter opp fra dypet og retter oppmerksomheten mot alt som skjer på klippetoppen. Men det var også viktig for meg å dokumentere det harde arbeidet til ekspertene som sørger for selenes og miljøets sikkerhet. Vi tilbrakte tid sammen med dem i leiren, og engasjementet deres var beundringsverdig. Deres oppgave er å dekke hele reservatet og kolonien gjentatte ganger for å identifisere trusler og kontrollere at alt er i god stand."

"Vi brukte også tid på å filme samspillet mellom de lokale fiskerne og naboene deres", husker han. "Ved hjelp av prosjektet, som støtter dem i å utvikle en ansvarlig og bærekraftig måte å fiske på, har de etter hvert begynt å respektere og akseptere selene som en likeverdig deltager av havet."

Denne støtten og opplæringen kan bare forsterkes gjennom fotografering, sier Tony. "Det har vært så viktig å dokumentere prosjektet fra alle disse ulike synsvinklene: sosiale, bevaringsmessige, driftsmessige og miljømessige, alt sammen sammen med selene og ynglehulene deres, og gjennom disse bildene og videoene kan vi hjelpe folk til å forstå omfanget og suksessen til et prosjekt som ligger på et så avsidesliggende sted at de ellers ikke ville kunne se det."

"Munkeselprosjektet kommer til å fortsette i mange år fremover", avslutter han, "og når et passende antall individer er oppnådd i kolonien, vil munkeselene bli introdusert til nye områder der nye ynglekolonier kan etableres, og forhåpentligvis vil de til slutt vende tilbake til Middelhavet. Vi har med egne øyne sett hvordan et av de lengstvarende prosjektene for å redde en art fra utryddelse kan blomstre og vokse, og jeg håper å fortsette å være involvert i dette prosjektet for å kunne følge utviklingen og dokumentere den med fotografiene mine."

"Jeg har stor tro på naturfotografiets evne til å skape bevissthet, og jeg mener bestemt at naturfotografer må ha et spesielt engasjement for naturen. Etter min mening bør arbeidet vårt på en eller annen måte være nært knyttet til bevaring av naturarven vår."