Et sted på et høyt, frossent platå i Mongolia er naturfotograf Andy Rouse i ferd med å oppleve en livsbejaende hendelse. Men som med alt som er verdt å vente på, krever det innsats. «Jeg satt i bilen mens vind og snø hamret mot den, og sa til meg selv at om seks timer er jeg tilbake her og helt utslitt», forteller han, «men forhåpentligvis har jeg sett noe helt fantastisk.»

Noen timer senere kan Andy krysse av et stort punkt på ønskelisten. «Vi hadde tilbrakt tre dager i skjulestedene der», minnes han, «i håp om å fotografere et av verdens mest menneskesky kattedyr – snøleoparden – langt ute i villmarken. Frem til den morgenen hadde vi ikke sett noe som helst, men så, mens jeg speidet ut over åssiden på den andre siden med objektivet, snudde en stein seg og så rett på meg. Og jeg husker at jeg tenkte: ’Å jøsses, en snøleopard!’ Jeg var helt oppslukt – jeg så en art i det fri som jeg alltid hadde drømt om. Jeg følte meg utrolig heldig over at jeg fikk oppleve det øyeblikket.» Med temperaturer på minus 20 grader og en klatretur på 300 meter opp fra platået, kan ingen si at Andy ikke fortjente øyeblikket sitt. Når han blir bedt om å beskrive forholdene han måtte tåle for å få disse utrolige bildene, oppsummerer han med ett ord: «Forferdelig! Jeg har det beste arktiske utstyret man kan få, men etter flere timer ute i den kulden, begynner kroppen å reagere. Du rister ukontrollert, og hendene fryser til klør.»

«Det er vanskelig å håndtere, men du må bare gjøre det, for det er deres miljø», fortsetter han. «Du utsetter deg for det fordi det er dyrene du drømmer om å se. Dessuten har jeg alltid ment at du tar bedre bilder når du selv opplever det samme miljøet som motivet ditt. Du må være fullstendig til stede. Hvis du sitter inne i et varmt kjøretøy og får servert varm suppe, forsvinner hele følelsen av virkelighet. Jeg har alltid likt å jobbe for bildene mine, og det å fotografere disse snøleopardene var en fysisk utfordring, like mye som en kreativ.» Med Mongolias øde sletter og iskalde fjell, så uløselig knyttet til forestillingen om villmark, virker det nesten ironisk at det å være der markerte kulminasjonen av en kamp mot kreativ tomgang. Men for Andy var det nettopp slik. «Utover all planleggingen og forberedelsene som ligger bak en ekspedisjon som dette, startet arbeidet mange år tidligere», forklarer han. «Mye av det handlet om å finne tilbake til en ekte kjærlighet for fotografi. Jeg hadde vært profesjonell naturfotograf i flere tiår og var rett og slett utbrent. Jeg ønsket å tilbringe mer tid med familien og være nærmere hjemmet, og da pandemien traff og virksomheten min gikk under, hadde jeg egentlig ikke noe annet valg».

«Men det ga meg tid til å finne ut hva som var viktig i arbeidet mitt», fortsetter han. «Jeg begynte å gå ut igjen lokalt med kameraet, bare for moro skyld – jeg bygde skjul og jobbet med prosjekter, og nøt det å bare være rundt dyr uten noe press. Det lot meg gjenoppdage fokus og tilknytning, og jeg tror helt ærlig at da muligheten til å se snøleopardene kom, ville jeg kanskje ikke ha grepet sjansen for noen år siden, eller opplevd det på samme måte.» Til tross for følelsen av å trenge en ny kreativ start, var det sider ved Andys karriere som alltid kom til å være til hjelp, blant annet hans omfattende kunnskap om feltarbeid. «En av grunnene til at snøleoparder er så ikoniske, er at de er så vanskelige å komme tett på», forklarer han. «En del av prosessen handler om å plassere seg på rett sted, sammen med de rette menneskene, men som fotograf må du absolutt vite hvordan du skal oppføre deg når du først er der. Jeg hadde ingen erfaring med snøleoparder, men jeg kjente svært godt til rovdyr.»

«De er sky og forsiktige, og de liker oss ikke særlig godt, noe som er helt forståelig. Derfor må du være fullstendig bevisst på hvordan de oppfatter deg. I fotografisk forstand gir det deg muligheter, og hvis du vet hva som utløser reaksjoner hos dem, kan du få mer tid til å observere dem. Det handler om hvordan du kler deg, hvordan du beveger deg, og til og med små ting som å ikke bruke kameraskjermen, fordi den i dårlig lys lyser opp som et fyrtårn, eller å sørge for at lommene dine åpnes lydløst når du skal bytte batteri.» Når feltkunnskapen først har gitt ham en mulighet, betyr Andys mangeårige erfaring og hans Sony-utstyr at han trygt kan gripe den. «Det var mange som jobbet veldig hardt for å få snøleopardturen til å bli en realitet: familie, venner, agenter, guider – alle bidro til å få meg i den posisjonen. Så etter et øyeblikk med ren jubel var jeg fullt fokusert på å lage de best mulige bildene og ikke skuffe dem. Vi kom nært nok til å fotografere fem av kattene totalt, inkludert unger. Det var helt fantastisk.» Har han noen råd som kan hjelpe med dette? «En av tingene jeg alltid lærer bort, er at du må kjenne kameraet ditt ved berøring. Du kan ikke stå og lure på hvor riktig knapp er idet noe helt spesielt skjer foran deg. Jeg har tilpasset Sony Alpha 1 II-kameraene mine nøyaktig slik jeg vil ha dem, slik at jeg aldri trenger å ta øyet bort fra søkeren. Og jeg forenkler ting som alternativer for autofokus, slik at det bare er de jeg faktisk trenger, noe som gjør at jeg kan bevege meg mellom innstillinger på brøkdelen av et sekund.»

Etter å ha vært profesjonell fotograf i over 25 år, er først i de siste 18 månedene Andy har byttet til Sony Alpha, men han har allerede sett fordelene. Da han fotograferte snøleopardene med Sony A1 II og objektivet FE 600mm f/4 GM, og i tillegg brukte FE 200-600mm f/5.6-6.3 G OSS og FE 300mm f/2.8 GM OSS, sier han: «Jeg tror det beste komplimentet jeg kan gi disse kameraene og objektivene, er at de fjerner ‘kan ikke’ fra måten du tenker på.» «Spesielt har Alpha 1 II sin oppløsning på 50 megapiksler vært helt avgjørende for prosjekter som dette», fortsetter han, «fordi jeg kan beskjære bildet og dermed øke rekkevidden. Hvis jeg halverer oppløsningen til 25 megapiksler, blir 600 mm til 1200 mm, og med 1,4x TC-telekonverteren er jeg oppe i nesten 1700 mm. Perfekt for en stor katt som ikke vil ha deg i nærheten. Detaljrikdommen og klarheten er også avgjørende når jeg skal selge trykk og bilder til mediene, for det er nettopp dette som gjør meg til en profesjonell fotograf.»

Andys reise har også handlet om å balansere fotografiske forventninger med personlige mål, sier han. «Med erfaring blir du mer av en realist», forklarer han, «og for meg er ethvert slik møte som dette et privilegium – bildene er en bonus. Du tenker ikke på fotografier på samme måte når du er vitne til noe så sjeldent og dyrebart. Men selvfølgelig er bildene også viktige, fordi hvert eneste ett har potensial til å hjelpe en naturverner med å skaffe finansiering, eller lære et barn at det finnes skjønnhet i verden som vi må ta vare på.» Det siste året, med Sony-utstyr og med en gjenfunnet kjærlighet til det han driver med, har Andy også sett effekten av bildene sine. «Jeg har begynt å vinne priser igjen i år, og jeg tror mye av det handler om hva folk føler når de ser på bildene mine. All erfaringen min er fortsatt med i bildene – men nå er det også en glede der som jeg hadde savnet lenge. En glede som kommer av å se det jeg elsker, og bidra til å bevare det.»