Mens mange fotografer lovpriser fotograferingens kraft til å skape endring, har Alexandra Surkova opplevd det på nært hold. Hennes lidenskap er å fotografere den iberiske gaupa – en villkattart som antas å ha levd på Den iberiske halvøy i over én million år. Så sent som for 20 år siden var det bare 94 iberiske gauper igjen. I dag, takket være målrettet bevaringsarbeid, anslås bestanden å være rundt 2 000.

«Mitt første møte med en gaupe forandret alt», sier Alexandra. Tidligere brukte hun kameraet til gatefotografering, men under covid-19-nedstengningen i 2020 – og med et Sony FE 200-600mm f/5.6-6.3 G OSS-objektiv objektiv hun hadde fått som gave – tok lidenskapen hennes en ny retning. «Det var for fem år siden. Jeg gikk ut for å fotografere med objektivet, og jeg så gaupa. Hendene mine skalv. Halvparten av bildene mine ble uskarpe, men akkurat da visste jeg at mitt fremtidige liv var der. Jeg fikk ikke sove den natten på grunn av inntrykkene. Jeg hadde sett dette superunnvikende dyret som var så sjeldent å se i naturen.»

Helt siden det tilfeldige møtet har Alexandra brukt tiden sin på naturfotografering i alle former, men hennes hjertebarn er gaupa. «Selv nå, når jeg er alene i felten, og jeg ser gaupa, begynner hendene mine å skjelve. Det er aldri «bare et bilde». Det føles som en samtale med noe tidløst. En påminnelse om at jeg er en del av noe langt større enn meg selv. En del av evigheten.»

Den iberiske gaupa lever i ganske åpne områder, ofte i og rundt store eiendommer med private olivenlunder. Her finner den ly blant gamle, hule oliventrær, steinete områder og busker. Og det er én viktig grunn til at gaupa bruker olivenplantasjer som habitat. «Den liker områder som er fulle av kaniner», sier Alexandra. «Kaninen er gaupas viktigste matkilde». Den bruker skyggen fra oliventrærne som skjul, og venter tålmodig på at kaninene skal dukke opp. «Hvis du observerer denne typen atferd, vet du hvor gaupa vil lete etter mat. Da prøver du å finne de skyggelagte stedene der gaupa oppholder seg på dagen når det er veldig varmt, eller der den jakter etter mat.»

Om sommeren kan temperaturen i olivenlundene stige til 40 ºC eller til og med 50 ºC. Om vinteren endres alt. Temperaturen kan synke til -3 ºC, noe som endrer landskapets struktur og farge. Forholdene gjør det til en fysisk utfordring for Alexandra å fotografere gaupa, som venter på observasjoner før hun drar ut med Sony Alpha 1 II-kameraet og telefoto-objektivene. «Jeg har en venn som ringer meg når gaupa dukker opp», forklarer hun. «Den krysser ofte et landområde mellom to eiendommer. Noen ganger må jeg vente en hel uke før den kommer inn på området. Jeg må være helt stille i opptil tolv til fjorten timer, og det hender jeg ikke ser noe i det hele tatt». Selv om Alexandra kanskje ikke ser gaupa, er hun sikker på at den vet at hun er der. «99 % av gangene jeg ser den, kan den ikke se meg, men jeg er sikker på at den kan lukte meg og høre meg. Så kanskje den nå kjenner meg igjen og vet at det er meg. Jeg liker å tro det, at den vet jeg bare er der for å hilse på igjen.»

Når hun arbeider med dyr, forstår Alexandra ansvaret det innebærer å balansere det å dele fascinasjonen for dyrene og historiene deres, som for gaupa, med å sørge for at arbeidet hennes har en positiv effekt. «Noen ganger», begynner hun, «trenger du ikke å gjøre mye for å beskytte disse dyrene. Noen ganger holder det å ikke gjøre skade.» Med en så stor tilstedeværelse på sosiale medier er Alexandra svært bevisst på kraften, ikke bare i bildene hennes, men også i ordene hennes. «Det er ikke bare vennene mine og familien min jeg snakker til. Det er mange som ser på det jeg gjør nå. Det er et stort ansvar. Hvis du ikke er forsiktig med ordene dine, kan de skade. Noen ganger kan du røpe hvor et dyr befinner seg uten å tenke deg om, og neste dag kan det dyret bli drept. Du må være veldig forsiktig med hva du sier.»

En overraskende melding til Alexandra på sosiale medier illustrerer perfekt kraften fotografering kan ha til å skape endring når det brukes positivt. «Det var omtrent et år etter at jeg hadde begynt å fotografere gaupa. Jeg fikk en melding fra en jeger. Han skrev at han hadde fulgt meg en stund, og etter å ha sett på bildene mine, skaffet han seg et kamera og bestemte seg for å gå ut og fotografere i stedet for å jakte. Det øyeblikket forandret alt inni meg.»

Denne meldingen viste Alexandra hvor kraftfullt og viktig fotografering var. «Det handler om mye mer enn å vise bilder av dyr», sier hun. «Det handler om transformasjon. Det handler om følelser og å vekke bilder som du ikke engang visste at du hadde inni deg.»

Hun beskrev dette øyeblikket som «Oppdrag fullført», da hun innså at hvis arbeidet hennes hadde kraft til å forandre én person, kunne det også forandre mange flere.

«Jeg tror ikke at fotografering alene kan forandre verden. Men at følelsene, følelsene fotografering kan framkalle, absolutt kan det. Det er det vi føler når vi ser på bildene.»

Alexandra opplever fremdeles de samme følelsene i dag som da hun begynte å fotografere dyreliv for fem år siden. «Jeg har noe helt spesielt med gaupene. Jeg kan ikke forklare det selv, men hver gang jeg leter etter dem, ser jeg dem. Jeg må kanskje vente i 20 timer, men til slutt får jeg se dem», sier hun. «Følelsene som vekkes inni meg er nesten de samme som første gangen.»